Ikke la alpene skremme deg selv om du har campingvogn på kroken. Holder du deg på de store veiene, har du intet å frykte.
Sankt Bernardinopasset kjørte vi gjennom i 2018. Jeg har fremdeles et snev av boka jeg leste som guttunge, nemlig «Trampfart på to hjul». Dette var en bok som handlet om to unge tenåringsgutter som syklet i Alpene. Selv om det gikk bra med dem, mistet de bremsene i de bratte bakkene. Den historien sitter igjen. Nå legger jeg den igjen hjemme, for det går jo bra.
Sankt Bernard er den naturlige veien å kjøre til Torino om du er i Lausanne. Og akkurat det var vi. Her i fra finnes det flere veier, som alle fører deg til Torino. Vi kunne valgt å kjøre langt inn i Frankrike, eller vi kunne ha kjørt gjennom Mt. Blanc ved Chamonix. I stedet valgte vi Sankt Bernard. På kartet ser den litt svingete ut, og det er den også, sett med for eksempel tyske eller danske øyne. Sett med norske – eller sveitsiske – så er den ikke det. Hele veien via Montreux, over passet og ned gjennom Aostadalen i Italia, er bred og helt uproblematisk å kjøre. Til danske lesere vil jeg selvsagt minne om at jeg er norsk og godt vant med bakker i de fleste størrelser. Men her snakker vi Europavei. Svingene er aldri vanskelige, de er bare mange.
Bakkene vet jeg ikke hvor bratte er, men jeg kan tippe de ligger på 8-10 % på det meste. Jeg selv kjørte gjennom med 1 700 kg på kroken og hadde ingen problemer med mine 180 dieselhester. Du skal bare være klar over en ting, nemlig at veien på det høyeste stiger opp til 1 918 meter over havet. Det gjør at bilen din faktisk vil miste litt krefter, men ikke alarmerende mye.
Kommer du fra Sveits, husk toalettbesøk før du kjører oppover, her er det nemlig ikke fullt opp av dem. Faktisk hadde vi problemer med å finne et sted å stanse bilen for å nyte naturen. Plutselig kjørte vi inn i rasoverbygget hvor du det dukket opp en bu med en ung mann inne i:
– Bompenger, takk! ba han om.
– Snakker du engelsk?
-Nei!
Svarte han og satte opp et mine som ikke er til å ta feil av. Han var ikke interessert i å snakke med oss heller. Da jeg forstå at det var bompenger det dreide seg om, kjørte vi videre.
Alle som skal inn i denne tunnelen blir tvunget til å vente til forrige bil har kommet 50 meter inn, eller det dobbelte om det er store biler. Prislappen var i 2019 vel 16 Euro for den 5,8 kilometer lange tunnelen.
Det er vakkert på begge sider av tunnelen. Vi var et lite øyeblikk i tvil om vi var i Sveits eller Italia på et tidspunkt på den andre siden. Selv om vi vet at vi er i Italia umiddelbart. Helt sikre ble vi da vi stanset på en liten veikro og en dobbel espresso kostet 2 euro, mot de 7 vi gjerne betale i Sveits…
Veien videre her i fra ned Aostadalen mot Torino, er bare vakker. Du burde prøve…
