Hysj, sitt helt stille. Lytt til ingenting, press ned gasspedalen, tell til fire. Nå må du begynne å bremse før førerkortet blåser ut vinduet.
Hodet mitt forstår ingenting. Sist jeg kjørte Porsche bokset seks sylindre ut og inn rett bak hodet mitt. Her finnes ingen sylindre, bare to motorer som hviner av fryd, gladere enn noen turbo noensinne har gjort.
Alt på en gang
Ut med gassen, ingen motor som bremser. Porsche har bestemt seg for at regenereringen av kreftene skjer når du bruker bremsepedalen. Kanskje finnes en annen innstilling, jeg rekker ikke bli kjent med bilen.
Jeg blir litt modigere, tvinger gasspedalen lynraskt ned i gulvet. Bilen gir fra seg et lite dunk, jeg blir flau. Eieren av de halvannen millionene med tysk ingeniørkunst sitter ved siden av meg. Dreiemomentet er ikke fra en fantasiverden, men alt kommer med en gang. Be om krefter og alle hestene slippes ut på asfalten prompte.
Nostalgisk motbakke
Bakken foran meg har jeg gode minner fra. De første absurde minnene er fra Saab 9000 turbo, en av de første biltestene jeg noen gang laget midt på 80-tallet. Følelsen i brystet fra de 273 Nm som dro bilen opp den lange og seige bakken kommer tilbake. Taycan’n merker ikke engang bakken. Den er ingenting utfordring. Uansett når du presser ned gasspedalen skjer det samme, bilen eksploderer kontrollert. Etter åtte sekunder nådde turbo’n 100-merket, like lang tid som Taycan flytter den mye tyngre bilen til 160 km/t.
Før jeg åpner øynene, spiller jeg av filmen fra en av de siste bilene jeg testet for noen år siden. På nytt legger jeg gasspedalen flatt i gulvet og tvinger 620 italienske hester i fullt firsprang. Alle tolv stemplene presser ut eksos fra hver sin sylinder, jeg hører V12-eren slurper i seg grovt fra bensintanken. Brølet fra de enorme eksosrørene er overveldende.
Forelsket kiling
Midt i bakken kjenner jeg Ferrarien vrir seg når den bytter tannhjul i girkassen. Taycan gjør ikke det, de to motorene er plassert i hver sin ende i den nesten fem meter lange bilen. Jeg blir forelsket, formene til hjulbuene foran meg svulmer, jeg får lyst til å ta en svamp, dyppe den i skummende såpe og vaske bilen. Føle hvordan karosseriplatene er formet, hvordan de møter hverandre og smelter sammen til 2,2 tonn fryd.
Farten vi holder gjennom svingene, utfordrer ikke Taycan’n. Jeg slipper opp høyrefoten, lar Porschen falle ned til lav hastighet, bare for å kunne presse pedalen helt i bunn. Samvittighet og respekt for fartsgrenser nekter meg å gå høyt opp i hastighet, jeg sitter igjen med en følelse jeg ikke har kjent før: Jeg er lykkelig fornøyd. Bilen kan kjøre mer enn dobbelt av hva jeg gjør før det ikke er mer strøm til å nå høyere fart. Der en bensinporsche eller Ferrari brøler til deg at du må presse gassen hardere ned mot gulvet, at du ikke skal gi deg, der er Taycan helt stille. Jeg kjenner en svak kiling i brystet, forelskelsen blir sterkere. Bilen gir deg glede, stor glede uten å forføre deg til å kjøre i hinsides hastigheter.
Reise til Lykkeland
Reisen i Lykkeland er slutt, motvillig forlater jeg smykket og gir nøkkelen tilbake til eieren. Men bare for en stund, jeg finner en til. Jeg må. Jeg bare må.
Også dette møtet er altfor kort. Du blir ikke ordentlig kjent med en bil før du har sittet i den i flere timer, aller helst våknet opp sammen med den flere morgener. Alene på veien slipper jeg bilen helt ned til stille, smeller gassen i bunnen. Når du skal nå 100 merket etter fire sekunder, må kreftene komme momentant. Der hvor selv de råeste bilmotorer må bygge opp turtallet for å gi deg krefter nok til å oppfylle drømmen, slipper elmotoren alt ut på en gang. For å ta alt imot på en ujevn vei, krever det masse arbeid fra ingeniørene. Hos Porsche har de arbeidet på spreng. Gang på gang prøver jeg, resultatet er det samme hver gang: Utmerket.
Drømmer er gratis
Nok en gang leverer jeg bilen tilbake, denne gang kjenner jeg likevel ikke den samme motvilligheten. Bilen er en drøm, den drømmen vil jeg leve. Jeg forteller meg selv at om jeg hadde satset alt og kjøpt en slik bil, hva skulle jeg da drømme om?
