Over alpene i Sveits

San Bernardino er en lett vei å komme seg igjennom alpene på. A13 fra den østerrikske grensen i nordøst starter som firefelts.

A13 i starten ved grensen mot Østerrike.
Grensen ut av Østerrike

Strekningen fra grensen til Lugano på den andre siden av alpene, er i overkant av 210 kilometer. Det er bratt, men ikke ubehagelig bratt.

Grensen inn til Sveits. Det er ikke lenger normalt stopp her, men stasjonen er bemannet og du kjører ut av EU.

Når du kommer fra Bodensjøen eller Liechtenstein, er veien en flott og bred fire felts motorvei. Her byr veien ikke på noen utfordringer. Det gjør den egentlig ikke noen av veiene.

Den første delen av veien er fire-felts motorvei.

Det er bakker opp, det skal du huske på når du skal ned igjen. Trolig tenker du ikke over det, men allerede Bodensjøen ligger nesten 400 meter over havet. Veien derfra til Chur ser egentlig flat ut, men du stiger til nærmere 600 meter uten at du merker det.

Fjellene dukker raskt opp, men til du har passert Chur så merker du ingenting til stigningen – bortsett fra at du drivstofforbruket begynner å gå litt opp.

Deretter går det oppover.

Er du norsk, vil du ikke en gang tenke på at dette er bakker. Er du vant med danske bakker, vil disse være enorme. Men intet å frykte. Du merker det på bilen når du har en tung tilhenger bak, men stigningene er likevel moderate. Veien smalner etter hvert og skrumper inn til to felt. Veien har status som motorvei og heter A13 hele veien gjennom Sveits inntil den møter A2 fra Luzern rett nord for Belinzona. Bredden er halvannen ganger bredere enn en normal vei, slik at det er muligheter til å kjøre forbi eller slippe andre forbi en del steder.

Rasteplasser har du greit med så lenge det er fire-felts vei. Husk at de ikke bruker euro i Sveits 🙂

På toppen ved San Bernardino går veien i opp til 1650 meter. Du har altså steget en kilometer til værs i løpet av 80-90 kilometer. Selv har jeg kjørt opp med 1 700 kg campingvogn i en bil med 180 hestekrefter (diesel og 400 Nm for spesielt interesserte…) Veien har en del svinger oppover mot San Bernardino fra nordsiden, men det er aldri så bratt at hastigheten faller dramatisk. Men selvsagt, i noen av svingene mister du fart.

Så begynner stigningene.

Selve tunnelen på toppen er 6,6 kilometer lang. Det er forholdsvis lang tunnel om man ikke er vant med tunnel, men denne tunnelen byr ikke på noen utfordringer. Du passerer gjennom flere på veien opp, men ingen av dem er spesielt lange.

Smalere enn dette blir ikke veien.

Alternativet er å kjøre gjennom selve passet, San Bernardino. Da kommer du opp i over 2 000 meters høyde på en smalere vei med større stigning. Den er ikke anbefalt med campingvogn. Hvordan den vil være med bobil, har jeg ingen anelse om fordi jeg har ikke kjørt den veien.

Du skal gjennom flere tunneler, de fleste korte. San Bernardino tunnelen er heller ikke skremmende med sine 6,6 kilometer.

Ned fra tunnelen er det bakker igjen. Tidlig står det varslet om 8 % stigning i 18 kilometer. Dette er identisk med det bratteste veier i Norge i dag har lov til å bygges. Til sammenligning er motorveien i Lier 5,3 % på E18. Litt brattere er Lillegårdskleivene mellom Larvik og Porsgrunn med sine 6%.

Parkeringsmulighetene er ikke så gode for deg med bobil eller spesielt campingvogn. Men det går. Et god råd når du parkerer slik det er her, er å legge hjulene inn mot grøften. Akkurat her er det ikke så bratt…

8% er heller ikke så ille isolert sett, men når du skal kjøre 18 kilometer med denne stigningen, bør du tenke på bremsene om du har campingvogn bak. Bruk lave gir. Jeg selv kjørte med dobbeltkløtsj automat og låste girvelgeren i 3. gir. Faktisk i enkelte svinger var jeg nede i 2. gir for å få nok bremsing.

Hvordan man takler slike bakker er individuelt, men jeg velger å bremse på motoren, la farten stige litt før jeg bremser punktvis. Har du beinet på bremsen hele tiden, er sjansen for at de går varme større.

Tillat deg selv å stanse helt på vei ned. Utsikten er vakker!

Husk at på en campingvogn har du påløpsbrems. Det betyr at bremsene slår seg på når bilen bremser ved at sylinderen i draget trykkes inn. Det betyr at når det er bratt, kan bremsene henge litt på selv om du ikke lenger bremser. Jeg vet ikke om det hjelper, men jeg har lagt til meg en vane hvor jeg bremser, gir ørlite gass for å strekke ut sylinderen. Teoretisk skal det hjelpe. Jeg har krysset alpene mange ganger i flere overganger og aldri opplevd varme bremser.

Du skal ikke være redd for denne veien, det eneste du skal tenke på er ikke å haste. Ta det med ro. Naturen er flott og vel verdt turen.

Tips for deg som ikke er vant med bratte bakker. Når du stopper i bratte bakker for å parkere, forsøk å legg bil og vogn i vinkel. Da blir ikke bakken så bratt i det hjulene setter i gang.

Skal du parkere i en bakk du synes er litt bratt, kan det være en ide å svinge hjulene inn mot kanten. Hvis et eller annet skulle skje, kjører bilen i grøften i stedet for ned bakken…

God Tur!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.