På tur med apostlenes hester i Roma

Det beste transportmiddelet i Roma er ditt eget. Begynn å gå, først til høyre, så venstre. Du finner hjem igjen til slutt likevel.

Føttene våre slipper ut på Piazza della Rotonda, møter brosteinene umiddelbart. Vi krysser plassen over mot høyre, tar sikte på veien helt til venstre. Går inn i det foreløpig ukjente Roma.

Vi tar til venstre, og til høyre, litt rett fram og så er vi borte bak et hushjørne. Hva skjuler seg der? Du vet ikke hvor vi er, det gjør ingenting fordi du skal ikke følge etter oss. Bare gå, du kommer garantert et sted! Sansynligvis har du aldri vært der, er ikke det spennende? Frykt ikke, ha et kart i baklomma, Google er flott, men ingenting slår et skikkelig kart på papir. Da kan du få oversikt. Foreløpig trenger vi ikke det.

Trevifontenen får bare et lite blikk av oss, sånn for orden skyld. Vi har jo vært her før. Vel er fontenen flott, men du kan ikke bruke mye tid på den hver eneste gang du går forbi. Via Milano ligger rett foran oss, vi trasker inn i tunnelen. Lyden fra bildekkene som presses mot brosteinen, er høy. Mot oss kommer tre motorsykler, på vei inn i tunnelen. Vi er midt i. Den bakerste av de tre vrir høyrearmen sin og motorsykkelen skyter fart. Ikke visste jeg at en Ducati kan larme så mye! Lyden fra eksosrørene kastes mot tunnelhvelvingen og slynges tilbake til oss.

Travle Via Nazionale blir en befrielse, vi følger den til Piazza della Reppublica og møter Federico Fellini som lager «La dolce vita» i bleke farver tidlig på 60-tallet. Finn et sted i Roma, det har garantert vært noen og spilt innen film der. I alle fall er sjansen til at akkurat det stedet du er finnes i en eller annens fotoalbum. Hvorfor ikke ditt også?

Via Veneto, og så videre. Rett inn i parken rundt Villa Borghese. Kardinal Scipione Borghese startet å forvandle vinmarkene her til sin egen hage. Gedigne hage. Den bugner av statuer, innsjøer og bygg. Føttene våre tar ikke sjansen på å gå gjennom det hele, vi nøyer oss med en liten flik av parken.

Sola hjelper oss litt, vi følger de billøse veiene i den retningen vi tror er riktig. Vi er sikre på at vi kommer dit vi skal, fordi vi ikke skal noen steder. Og dit kommer vi. Garantert.

Fra en liten benk på den lille plassen Piazzale Flamino ser vi tilbake på porten vi nettopp har gått igjennom mens vi befant oss på viale Georgio Wasington. Trikken stopper rett bak oss, plassen myldrer av folk. Travle folk. Kanskje er det bare innbilling, men de fleste ser ut som om de hører hjemme her. Uansett i hvilken retning jeg ser, tar ingen bilde av seg selv. De skulle bare visst, muren som sperrer oss ute fra resten av Roma sentrum, er gammel. Riktig gammel. Navnet Le Mura aureliane – Den Aurelias mur – er ikke tilfeldig, det var nemlig han som lot den bygge rundt år 270 e. Kr.

Historien fyller seg opp i oss. Den sniker seg inn gjennom øynene og blir sittende i hode. Og i hjertet. Det er simpelthen umulig ikke å bli forelsket i denne byen. Likevel tar vi oss ikke tid til å nyte atmosfæren på Piazza del Popolo. Veien rett foran oss tilbyr tre valg: Venstre, høyre og rett fram. Via del Babuino til venstre leder oss til Spansketrappa, den i midten er handlegata Via del Corso, mens Via Rippeta tar oss med til Tevere. Altså Tibern, elva. Den tar vi.

Underveis spaserer vi rett forbi mausoleet hvor keiser Augustus skal ha funnet sin siste hvile. Severdighetene florerer. Alt er spennende, vi krysser elva, passerer mektige Corte di Cassatione. Høyesterett og justisdepartementet. Castello Sant’ Angelo med erkeengelen Mikael på toppen, Peterskirken til høyre. Selve plassen er nesten tom, bortsett fra den to-tre hundre meter lange køen mennesker som skal inn og se i kirken. Det er nesten med litt skam vi følger etter en mørkkledd dame og forsvinner ut av Vatikanet.

Veien til Trastevere går enten over en liten høyde, eller langs elva. Vi velger veien langselva. Noen øyeblikk vurderer vi om vi har vært litt tøffere enn vi burde være. Gaten vår ligger to-tre meter under hovedgaten. Inne i smugene er det grupper av mennesker. Ingen av dem ser rike ut. Ingen av dem er turister. Frykten er i tankene og forsvinner straks vi har kommet opp i gateplan igjen. Når vi svinger inn i en bakgate, går vi inn i en butikk. Eller utsalg for varm pizza, varme ditt og varme datt. Pizzaen er lang og langt fra rund. Det viktigste er at den er god. Veldig god. Og billig. Begge to må legge igjen litt mat, likevel er prisen for alt inkludert to stoler til å hvile på mens vi spiser, under en ti euro.

I tillegg til at det er godt og billig, er sjarmen og hyggen på tre hakk høyere enn en alminnelig restaurant.

Elva går videre. Først nå er jeg helt sikker på hvilken vei den renner. Isolo Tiberina forteller det. Akkurat her ved øya med sjukehus, faller Trevere tydelig. Elva skummer. Vi går over til øya. Egentlig ikke så mye å se på øya, men vi finner en gangbru på motsatt side. Så er vi tilbake på østsiden igjen.

Her over er det også spor etter det antikke, det virkelige antikke. Akkurat her tror vi vi kjørte med bilen fra flyplassen, stemmer det, så er ikke veien til Colosseum lang.

Det stemmer. Circo Massimo er her. To ganger har vi sett denne sirkusplassen før. En fra sightseeingbuss og en på vei fra flyplassen. Nå når vi skal gå over hele plassen, forstår vi størrelsen. Den er stor.

Vi skal videre. Temperaturen i desember denne dagen er 16-17 grader i skyggen, jakken forsvinner av. Spaserturen i historieboka fortsetter. Rett opp til venstre er Palatinohøyden, straks etter ser vi Colosseum. Vi kommer inn fra den siden hvor det ser ut som om Colosseum ligger langt ute på landet. Følelsen av bare å passere et slikt mektig monument, er absurd. Vi er rike på opplevelser, vi kan tillate oss å sløse litt. Derfor går vi forbi både den og Foro Romano, rett opp til det monumentale bygget som ble bygd til ære for Vittore Emanuelle II, av Vittore Emanuelle II. Stort.

Piazza Venezia interesserer oss grunnleggende siden vi fra før er veldig opptatt av den nær veiløse byen.