Tre kvarter av mitt liv har jeg vært i Bad Kissingen. Hvor mye idyll kan du få med deg på under en time?
Svar: Akkurat nok til at du vil stoppe der en gang til for å se alt hva du gikk glipp av. Grønnere by enn denne skal du lete lenge etter!
I det ene øyeblikket kjører vi på kanskje den travleste motorveien i Tyskland, nemlig A7. På vei nordover fra Italia. Fordi ingen av oss har lyst til å stanse akkurat nå, kjører vi litt til. På slump finner vi Campingpark Bad Kissingen som har fått trivelig omtale i vår campingbibel. Akkurat derfor svinger vi inn til siden.
Og reiser du uten egne senger, denne byen bugner av hoteller.
Alltid er det litt spennende å svinge inn på sideveier, særlig når vi ikke har sett på kartet i det hele tatt. Bad Kissingen dukker ikke opp, derimot gjør campingplassen det. Og dit havner vi. Etter å ha spist fortreffelig mat fra helt nord i Bayern, leker tankene: Går det an å være i en by du bare har lest om på trafikkskiltene uten å se selve byen? Når du har tid?
Jeg setter i gang, i ganske stor fart. Inn igjenom porten. Det skal være et kvarters gange til byen. Inn mellom trærne og bortover stien. Skjønnheten slår mot meg. Ingen hus, bare trær, døsig elv og masse blader. Stappfullt av stillhet. Ikke en lyd.
På åskammen til høyre for meg troner restene av noe som må ha vært en festning. Slik Tyskland renner over av,akkurat slik som er med på å gjøre dette landet uutholdelig spennende.
Det begynner å mørkne. Mens vi spiste hadde det regnet. Pøsregnet, styrtregnet – skyene hadde rett og slett åpnet seg. Slikt gjør noe med lyset. Det blir dunkelt, derfor blir lyspunktene også lysere. Men fremdeles aner jeg ingenting om hva som møter meg. Kartet er hvitt. Ingenting er foran meg. Jeg vet absolutt ingenting om hvor stien går. Med ujevne mellomrom snur jeg meg og tar bilder. Ikke fordi jeg skal bruke akkurat de bildene til noe,snarere fordi jeg aldri har vært her før. Da er det jo moro å finne fram tilbake til vogna uten alt for mye brydderi…
Skogen lysner, elva blir bredere, men like døsig. På venstre side skimter jeg hus mellom trærne. Straks etter bråstopper jeg: Her er byen! Plutselig dukker den opp. Ut av ingenting, ut av skogen. En flott, liten by. Skjønt på dette tidspunktet ante jeg ikke om dette var en by på 5 000 eller 100 000 innbyggere. Nå vet jeg at byen er proppfull av bad, kurbad. Disse ble oppdaget allerede i 823 e.Kr
Jeg vet ikke om jeg er andpusten fordi jeg har gått for fort, eller om det er byen som tar pusten fra meg. Jeg rusler i høyt tempo over brua. Inn mot selve byen. Jeg spinner rundt. Kurbad, kurbad, kurbad. Og klinikk, klinikk,klinikk. Historien trykkes sammen i en stor bunt. Rikskansler Otto von Bismarck var her. Leo Tolstoy var her. På 1800-tallet var dette et fasjonabelt sted. De siste knappe hundre årene har åpnet dørene mer for ordinære folk. Sånn som campingturister.
Tipptipp oldefaren til Henry Kissinger ble født her. Han het Meyer Löb, men famlien utledet det mer berømte navnet utfra bynavnet.
På den andre siden av brua er selve byen. Tiden min er ikke romslig, jeg nærmest heser inn i byen. I fullt tempo. Står og nyter et lite øyeblikk, ser på menneskene. Det er mange av dem. Mest sannsynlig tror de jeg er gal. Stor, svett og knipser som en amerikaner med japanske aner. Jeg skanner statuer, bygninger, gater, menensker. Byen gir meg det trolske, det magiske, fyller meg med en uvirkelig og ubeskrivelig følelse.
Jeg kjenner følelsen igjen. Det er forelskelsen. Et stormende forelskelse. Uhemmet. Den fyller jeg helt til topp.
Lykkefølelsen av å være erobrer og oppdage det ukjente.
