Venezias grønne have

Kontrasten fra Markusplassen til veiene på øya Sant’Erasmo kan knapt bli større. Her er den største ressursen stillhet.

Dette er noe av det første du kommer til. Veiene er smale og stille.
Det virker ikke som om de tar det så tungt om huset blir ruin.

Fra Campingvillage Marina di Venezia er det ti minutters rolig sykkeltur til ferjekaien på Punta Sabbioni. Den turen kan du spare deg, fordi du får ikke sykkel med på ferjen herifra. Er du uten sykkel kan du bli med ferjen…

Båt nummer 13 fra Treporti. «Tredici» på italiensk.

Hiv deg på sykkelen, det er bare fem kilometers sykkeltur i helt flatt landskap. Og når vi her nede snakker om flatt landskap, så er det flatt. Du må sykle i flere timer om du skal finne noe som kan kalles en liten bakke!

Veien går delvis når vannkanten i starten.

Denne sykkelturen er i seg selv hyggelig. Mesteparten av veien kan du være enten helt borte fra bilene, eller du har oppmerket sykkelspor. I Italia har bilene respekt for syklister, og syklistene har respekt for bilene.

Ferjebillett får du kjøpt i den lille baren på høyre hånd før du går på ferjeleiet. Sykkelen er fri. Vi opplevde om bord at det var temmelig trangt fordi en annen kar hadde med seg to enorme pappkartonger. Kanskje ikke så rart; dette er veien hjem for dem.

Et helt vanlig hus…

Sykkel kan du kun gå av med på det første stoppestedet, Punta Vela. Kommer du til fots kan du fortsette til en av de to neste. Hele øya er rundt fire kilometer, derfor er det ingen problemer å gå hele veien til det siste stoppestedet om du ikke har problemer med å rusle litt.

Kirken

Etter bare noen hundre meter dukker et syn vi kjenner igjen fra forrige gang vi var her ute. Nemlig et hus i ruiner. Ingenting har skjedd med det, bortsett fra at treet som vokser inne i det har blitt større. Vi fortsetter videre langs Via del le Motte. Her går veien langs med vannkanten. Vi ser over til Burrano i starten. Kort tid etterpå kommer vi til det som er hovedplassen på øya. Nemlig ved kirken. Her er det også en liten butikk. Ferjestoppestedet heter treffene Sant’Erasmo Chiese, Sant’Erasmo kirke.

Etter kirken fortsetter veien litt langs vannet før den svinger innover.

Syklene våre ble parkert og kirken avlagt et besøk. Det er bare sånn det er, jeg er alltid nysgjerrig på hvordan kirkene ser ut innvendig. De speiler av historien til samfunnet rundt. Denne er fin, men ikke på langt nær så rikt utsmykket som mange av dem du finner inne i byene.

Artisjokker, disse har sett sine bedre dager…
På denne øya dyrkes det svært mye artisjokk for salg på Mercato Rialto.
Torre Massemillian på enden av øya, rett ved restauranten Al Bacan.

Veien videre går rett fram. Du ruller forbi en vingård, noen hus bærer tydelig preg av at eierne ikke er blant dem som sliter med å få endene til å møtes. Vi møter noen Aper, altså disse mopedlastebilene på tre hjul. De er knøtt små og har motorsykkelstyre i stedet for ratt. På denne øya så vi kanskje to-tre riktige biler, også de små. Pluss to lastebiler som begge to var bitte små.

Hva dette er ruiner etter, vet jeg ikke. Men det er noen meter med jernbaneskinner rett ved.

Der hvor veien slutter og Via Vicinale dei Forti. Det runde fortet vi finner her ute, er ditt veien går. Men den fortsetter helt til du er tilbake til den veien du begynte på. Du kan simpelthen ikke sykle feil!

Dette er trolig portalen til en vingård.

Denne siden av øya er kanskje den største overraskelsen, spesielt når du vet hvor trangt det er om plassen i smugene bak Markusplassen. Her er det totale fravær av andre mennesker. Men før det, når du har kommet så langt, er du sannsynligvis begynt å bli sulten. Har du forresten husket å ta med deg vann? Det bør du, her ute florerer det ikke akkurat verken med butikker eller rent kildevann.

Bifarm midt på øya.
Bikubene har alle mulige farver a la Burrano.
Her er det ikke trangt mellom husene…

Al Bacan heter restauranten her på enden. Vår engelsk nådde ikke fram her, derfor tok vi det vi fikk. Det vil si, vi klarte å be om artisjokker. Du kan bare ikke besøke denne øya uten å spise artisjokker! Vi bestilte artisjokker til forrett og artisjokkpizza. Ikke gjør det. I alle fall ikke bare artisjokkpizza, med mindre du ønsker å bli kurert for lysten på artisjokk. Det kan bli i overkant mye artisjokk, for å si det mildt.

Man kan ikke klage på verken skarpe svinger eller bratte bakker.

Når artisjokkene er fortært, men ikke glemt, sykler vi videre. Siden vi er på enden går det tilbake i samme retningen, men på motsatt side av øya. Nå er det Punta Sabbioni vi har til høyre. Du finner noen få hus her, en honningfarm med bikuber i rike farver a la Burrano. Plutselig sykler en mann forbi oss. Det er nesten oppsiktsvekkende fordi det bare er den andre syklisten vi har sett på turen. Han parkerer svinger av til høyre rett etter å ha passert oss, parkerer sykkelen inn i buskene og går fra den.

Et lite glimt ut til siden og vi ser over til Punta Sabbioni.

Vi følge retter, nysgjerrige på hva dette er.

Mannen blir borte, men vi finner en sti på toppen av en slags dike. Hadde det ikke vært så nærme 40 grader hadde vi kanskje spasert bortover her. Det får bli en annen gang. I stedet går vi tilbake til syklene.

Ferden videre bringer oss mellom kultiverte bjørnebær.
Her forsøkte vi å finne Ridotto di Sant’Erasmo, men gav etter hvert opp.
Øya bærer preg av å være godt drenert.

Jeg har på forhånd sett på google hvordan det ser ut her ute. Slik ser det ikke ut når vi dukker opp i virkeligheten. Veien er tydelig blitt forbedret og det er montert gatelys. Veien er fremdeles snorrett. På kartet jeg har sett noe som ligner på våtmark eller en slags innsjø. Nå ser jeg hva det er. Nemlig kultiverte bjørnebær. Av alle ting. Store busker med bjørnebær. I alle fall er det det det ser ut som. (fantastisk setning med 3 x det 🙂 ).

Ved Al Bacan vaier det venetianske flagget på stranden.

Overalt er det små, smale kanaler. Her er øya tydelig våt, veldig våt. Når vi ser på flyfoto av øya, ser vi også at det er store sandbanker rundt den. Hadde det vært en meter lavere vann ville sannsynligvis denne øya vært dobbelt så stor.

Tilbake til båten.

Ferden bringer oss helt i enden. Vi forsøker å lete etter ruinene av et forsvarsverk her også, men gir til slutt opp. Etter at vi kommer hjem finner vi ut hvorfor vi ikke fant ruinene. For det første går det ikke vei dit, for det andre er det fullstendig gjengrodd.

Øybesøket nærmer seg veis ende. Vi er tilbake til utgangspunktet, har syklet rundt ti kilometer rundt om på øya. En fantastisk måte å bruke dagen på, om du har mange feiredager. Og best av alt, etterpå er det bare å hoppe i havet!

Her ser du hvordan Sant’Erasmo ligger i lagunen.

3 thoughts on “Venezias grønne have

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *