Igjen er det Andrea Palladio som er opphavsmannen tilherligheten. Men denne rakk han aldri å se ferdig før han døde. Teateret ble bygd i tida 1580-85. Lenge før hans død hadde han fått nærmest blanco avtale for å tegne nye bygg i Vicenza.
Du kommer inn i noe nærmest lik en borggård. Rett nok er bygningen sikkert flott å se på, og jeg er litt usikker på om selve bygningen egentlig er Palladios. For meg kan det mer se ut som om det er en eldre bygningen fra middelalderen som rett og slett er bygd om til det flotte renessanseteateret det ble. Så er også jeg en lekmann.
Uansett, det er inne bygningen kommer til sin rett. For Palladio hadde oppdrag å bygge et permanent teater – i en tid hvor innendørs teater faktisk ikke fantes. Derfor er inspirasjonskilden hentet blant annet fra nabobyen og dens storslåtte scene. Altså Arena di Verona fra år 30 e.Kr.
I forgården – borggården – eller hva det nå heter, møter du en hel serie statuer. Plassen er også rammet inn med vakre blomster. Ekstra vakkert er dette fordi Venetosletten er ikke alltid like grønn når sola steker på det sterkeste på sommeren. Men her får plantene etterlengtet skygge.
Nå kan vi ikke vente lenger. Vi må inn. Inn en dør. Den unge damen bak disken snakker italiensk, ikke engelsk. Normalt gjør de gjerne det på turiststeder i Italia, men ikke her. Derfor fomler vi litt med å finne veien dit vi skal. Ikke en gang vet vi helt hvor vi skal. Tilfeldig finner vi ut at veien til toalettet er ned trappen. Og ned trappa viser seg også å være veien inn til det aller helligste
Jeg klatrer opp trebenkene og setter meg ned nesten helt øverst. Det er stupbratt oppover. Når jeg snur meg må jeg bare sitte ned. Dette ligner ikke noe jeg har sett.
