Reisen som reisemål

Vi klyper oss i armen. Vår nye nabo er bygget til IOC i Lausanne. I går rant elva Saar dovent ut i Rhinen. Ennå vet vi det ikke, men i morgen skal vi i et royalt palass i Torino.

Hjuldamper på Genevesjøen

Alt begynte hjemme utenfor huset vårt i Skien. Tidlig en morgen startet vi, reisens første sikre mål var å plukke opp campingvognen i Danmark. For det er sånn vi reiser. Vi drar rundt på hotellet, for å være sikre på å få fem stjernes slott akkurat der vi vil.

Rullende slott

A1 i Tyskland er travel, like travel som A7. Alle reisesider jeg hittil har lest, forteller at Hamburg er et nåløye. Slik er ikke vår erfaring. Faktisk har vi ikke stått i kø i Tysklands nest største by på flere år. Rett før Bremen derimot er det kø, men ikke mer enn at etter at vi har svinget inn på Camping Steller See så er køen glemt.

Camping Steller See rett vest for Bremen.

Trikset vårt er å ikke reise for langt før vi stopper. Rett nok er campingplassen vel 500 kilometer unna startpunktet denne dagen, men klokka er ikke er enn 15-16. Grunnen til det er den andre hemmeligheten vår: Stå opp tidlig.

Kunstig innsjø

Den lille innsjøen er faktisk opp til seksten meter dyp, og den ble laget den gangen A1 ble bygget. Veibyggerne behøvde masser og vipps var det et stort hull i landskapet. Ingenting innenfor området vitner om at dette her var en stor gravplass, hullet er fylt med vann og har fått en innbydende, grønn farve. Den lille restauranten sikrer meg turens første knødel.

Saarburg er en idyllisk lten by helt vest i Tyskland.
Artikkelforfatteren på vei gjennom skogen fra campingplassen til Saarburg.
Porta Nigra i Trier har stått siden byen var den ytterste grensen mot vest i Romerriket. Tett inntil Mosel.

Neste dag kjørte vi på A1 det meste av dagen, helt til der hvor Rhinen møter Mosel. Sa svingte vi opp langs elva Saar og stanset på en campingplass i Saarburg. De færreste har vært i Saarburg, dette var vårt andre besøk. Hadde det ikke vært for en godt voksen danske i telt i Grevenmacher, rett over grensen i Luxembourg, så hadde vi heller aldri funnet på å reise hit. Byen har sin sjarme, slik alle byer har om du vil se sjarmen. I turistbøkene står det om byen at den er spesiell fordi elva slynger seg gjenom den lille byen og faller tjue meter midt inne blant restaurantbordene. Og det gjør den.

Ventende kø på en motorvei i Frankrike, nær Strasbourg.

Køer er til for å glemmes

Mens vi venter på bussen i Sveits – på stoppestedet til IOC…

Rhinen er vakker, Mosel likeså, men har du kjørt langs Saar? I tillegg til at det er vakkert, så er det stille langs Saar. Fordi det er ikke her turistene er. Stillheten lenge leve!

Mettlach heter en liten by, enda mindre enn Saarburg. Byen er hyggelig, men bugner ikke over av gamle bygg. Derimot er det her Villeroy og Boch holder til. Har du hørt om museet deres? Stopp bilen! Kom deg ut og se!

Lausanne

Vårt reisefølge, damen som sitter inne i dashbordet og kommanderer oss til høyre og venstre, har av og til vondt for å bestemme seg. Derfor kom vi ikke inn på den veien vi hadde tenkt. I stedet kjørte vi til Saarbrücke før svingte inn mot høyre, altså til Frankrike. Jeg har kjørt i Frankrike før, men aldri med campingvogn. Av en eller annen besynderlig grunn er det tillatt å kjøre i 130 km/t med campingvogn der, hvis bil og tilhenger til sammen veier 3500 kg eller mindre. Vi er over fire tonn og slipper å finne noen unnskyldning for å holde lavere fart.

Geneve med den 140 meter høye fontenen fra det 19. århundre.

Det er her turens første ordentlige kø er. Et vogntog har kjørt utfor og krasjet med landkaret til en bro. På omkjøringsvegen går det sent, franskmennene har nemlig stengt den første påkjøringsrampen til motorveien etter ulykkesstedet. Derfor hoper alt seg opp i en stor trafikal klump i en døsig småby. En dag skal jeg forsøke å finne ut hva denne byen heter, for vi tilbrakte nemlig noen timer der. Ufrivillig og uten mulighet til å gå ut av bilen.

Når Strasbourg er passert, er også disse køene glemt, for hvorfor skal du la køen være ditt ferieminne?

Smoke on the water

Grand Sankt Bernhard – her kommer vi!

Sveits. Røyken ligger ennå over vannet, til tross for at det er 48 år siden Ian Gillan satt og så på røyken gjennom hotellvinduet. Frank Zappa and the Mothers of Invention hadde konsert i et kasino, så satt en fyr fyr på en rakett og vipps brant hele konsertlokalet ned. Slik ble «Smoke on the Water » til.

Jernbanestasjonen i Torino

Det er nå vi klyper oss i armen. Nærmeste nabo til campingplassen er hovedkvarteret til Den internasjonale olympiske komite. Ikke det at jeg er så veldig interessert i den slags, likevel kommer det et lite sug fordi vi er så nærme et svært viktig sted for idretten. Det er da det blir absurd at det er det samme vinduet jeg kikker ut av som jeg har så mange ganger før – andre steder. Jeg er alltid hjemme, det er verden utenfor som forandrer seg.

Lausanne er en perle, men veldig bratt. Det fine med campingplasser i dette landet – sikkert også på hotell – er at du får et lite pass som gir deg gratis offentlig kommunikasjon og litt rabatt hist og her. Derfor tar vi gratis buss de tre kilometerne fra IOC til neste gang det dukker noe olympisk opp. Camping de Vidy Lausanne heter campingen. Der bussen stanser nå er rett ved metroen. Ta den opp i byen, hvis ikke du har med deg masse klær til å skifte på. For Lausanne er bratt, virkelig bratt. Det er like bratt ned igjen, men litt lettere…

Likkledet i Torino

Halvveis opp til toppen kan du gå av slik vi gjorde tredje gangen vi var inne i byen. Der er jernbanestasjonen. For et par hundre kroner hver vei er du plutselige i Geneve, sammen med oss. Som med Lausanne, vil jeg fortelle mer om begge byene i senere artikler. Flotte byer!

Grand Sankt Bernhard tunnelen er god å ha når du sleper på en stor tilhenger. Campingvogner kan kanskje gå den gamle veien over toppen, men det er i grunn høyt nok å kjøre gjennom tunnelen i 1 900 meters høyde. Tunnelen koster 41 euro, i tillegg til de 2x 35 euro vi har betalt for å få lov til å kjøre på motorveier.

Skjønnhet og søppel

Etter markedet ser det slik ut i Torino. Vi så ikke selve markedet, men det må ha vært livlig…

Aostadalen er en av de dalene, en av dem som gjør at du ikke får nok. Du vil bare tilbake allerede før du har forlatt stedet. Slik var det med oss også. Men vi stoppet ikke før vi var kommet til Caselette. Ikke hørt om den? Ingen grunn til å være flau. Vi tok toget fra nabobyen inn til Torino. Alpinagno heter den. Da vi skulle spørre på jernbanestasjonen hvilket tog vi burde ta, ante virkelig ikke mannen bak disken hva denne byen var. Først etter å ha konsultert den alltid tilstedeværende Google for å få hjelp, fant han det ut.

På vei mellom Torino og Milano får vi testet psyken vår langs veien igjen. Når fem filer blir til fire, deretter til tre, da blir det trangt om plassen.

Torino går det overhodet ikke an å beskrive på noen få linjer. Rent bortsett fra at vi er der ennå. Det vil si, vi er her i Norge, men tankene er der nede. En stor bit av oss ble lagt igjen i denne utrolig vakre byen. Er du helt sikker på at det er Roma du vil besøke neste gang? Ta med herlige Torino i vurderingen! Allerede på jernbanestasjonen blir du frarøvet pusten din, du må virkelig streve for hvert åndedrag. I alle fall inntil du har begynt å rusle nedover via Roma.

Europas rishovedstad

Rismarker i Vercelli

Mer enn det behøver du i første omgang strengt tatt ikke vite om Torino. Begynn på stasjonen og gå to kilometer rett fram. Da har du sett det meste av det beste, deretter kan du gå bort til siden og se på kopien av Likkledet i Torino til den ene siden og Mole Antonelliana til det andre. Det siste bygget rakk ikke vi å besøke, rett og slett fordi 35 varmegrader tar på.

Risotto med havets frukter

En av mine drømmer har vært å se rismarker. Siden mine opplevelser i Østen begrenser seg til Singapore og Japan, har det ikke blitt noen oppfyllelse. Ikke før nå. Vercelli. Rett øst for Torino. Den enorme Posletten har rismarker, masse rismarker. Vercelli ble grunnlag i år 49 f.vt. Endelig har jeg sett markene! Den gamle byen er hovedstaden for ris, så derfor måtte vi innom en vidunderlig restaurant vi aldri har hørt om før. Ikke er den nevnt i noen reisehåndbok jeg har funnet, ei heller på nettet. Men Pizzeria la Piedgrotta var eksellent. Sterke ord, men her var det supert. Kanskje ikke gourmet, men tett opp til. Servicen derimot stå til så mange øyne at vi må ha både tre og fire terninger for å få høyt nok tall!

Operakonsert og barokk

For oss er turen helt over Posletten obligatorisk. Vi reiser til Venezia. Alltid. Ikke alltid vi besøker selve byen, men området rundt. Det er fordi vi bare er så totalt forelsket i både Venezia og Veneto. For ti år siden ble vi kjent med en familie der nedenfra, siden har vi besøkt dem hvert eneste år. De to siste årene har vi faktisk møtt dem på Campingvillage Marina di Venezia

Rusletur rundt i Venezia er bare hyggelig. Litt i gatene med horder av mennesker, mest i de stille smugene du må ha høy selvtillit for å gå rundt i uten kart. Sånn ble det til at vi havnet inn i et bygg hvor de spiller opera, dermed måtte vi besøke byen to dager på rad. I musici veneziani spiller i Scuola Grande Di San Teodoro Rusletur rundt i Venezia er bare hyggelig. Litt i gatene med horder av mennesker, mest i de stille smugene du må ha høy selvtillit for å gå rundt i uten kart. Sånn ble det til at vi havnet inn i et bygg hvor de spiller opera, dermed måtte vi besøke byen to dager på rad. I musici veneziani spiller i Scuola Grande Di San Teodoro . Den finner du ikke så mange titalls meter fra Rialtobroen. Ta en tur!

Basillica i Aquileia
Mill Park Torino Camping i Caselette

Vår venn Marco vet vi er spesielt glade i dette området. Denne gangen foreslo han for oss at vi burde besøke Aquileia. Dette var en stor by, trolig med 100 000 mennesker for 2 000 år siden. I dag er det bare litt over 3 000 og nærmest for en landsby å regne. Men akkurat her har de i seinere år funnet store mengder rester etter romerne, både fra før-kristen tid og fra tida da keiser Konstantin innledet kirkemøtet i Nikea i år 325.

Suset er igjen.

Alltid i våre hjerter

Markusplassen fra Museo Correr

Selv lange ferier tar slutt. Denne gjorde ikke det ennå, for veien opp igjennom Tyskland er alltid en kamp. Ikke fordi det finnes noen store hinder langs veien, men fordi det er nå vi begynner å si til hverandre at neste år skal vi vie ferien til Tyskland. Kanskje klarer vi det, kanskje ikke. Allerede på Camping Chiemsee Rödlgries kjenner vi suget. I fjor klarte vi ikke å reise etter en dag, i år klarte vi å rive oss løs.

Når A8 nærmer seg A99 og München, vet vi at køen nærmer seg. Det er nesten uten unntak. I år som i fjor geleider dama inne i dashbordet oss litt nærmere sentrum. I fjor nektet jeg å høre på henne i utkanten av byen og penset selv inn på A99 litt tidligere. I år ville jeg prøve hva hun egentlig vil:

Hun tok meg inn midt inn i byen, i den dypeste sentrumskjernen. «Du kjører nå inn i et området hvor det er påkrevd med miljøoblat». Heldigvis har vi det. Jeg liker å kjøre med bukseseler og belte. Men filene er ekstremt trange, campingvognen fylte opp fra stripe til stripe. Til gjengjeld er det veldig mange filer. Og lyskryss.

Canal Grande er alltid verdt et besøk. Bruk vaporetti 1 og spar en formue på sightseeing.

Brønner i fleng

Bad Kissingen og kildene

Etter å kjørt over 100 000 kilometer med campingtilhenger, har jeg fått et slags naturlig valium i meg. Jeg blir ikke stresset. Da vi kjørte gjennom Collegno for bare et par uker siden, var jeg redd jeg skulle sette meg fast mellom husene – uten campingvogn bak. Akkurat de tankene hentet jeg fram nå.

Og slik kom vi til Bad Kissingen. Sist gang vi var der, regnet det. Styrtet ned. Vi søkte nærmest nødhavn fra A7. Denne gang kokte varmen over kroppstemperatur. Fantastisk hyggelig by. Gi den en sjanse!

Camping Bad Kissingen heter campingplassen. Den var hyggelig i regnvær, men enda hyggeligere denne gangen.

Når denne broen dukker opp, er vi snart tilbake ved reisens begynnelse: Storebælt.

A7 er arenaen igjen. Denne gang kjørte vi til Soltau, til enda en av våre oaser langs tyske motorveier. Nemlig Camping Røders Park i Soltau. Fordelen med å reise tidlig om morgenen og ikke ta alt for lange etapper, er at du kommer tidlig fram. Hit kom vi midt i middagspausen. Derfor fikk vi en lang og hyggelig ettermiddag her, inkludert et besøk på den hyggelige, lille restauranten.

Mer om alt kommer etter hvert. I år ble det 32 dager og netter langs veien. 6 100 kilometer ble kjørt. Reisen har ennå ikke tatt slutt, reisen fortsetter inne i hodet. Den tar aldri slutt. Evig reise.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.