Innerst inne i hodet et sted har drømmen ligget latent. Helt siden 1987 da jeg for første gang passerte avkjøringene til Gardasjøen på motorveien. Først i 2010 nådde jeg helt fram. Det var verdt ventetiden.
Gardesana er veien rundt Lago di Garda
Nei, jeg mener ikke jeg er glad for at jeg ventet. Jeg mener at du skal ikke utsette hva du kan gjøre med en gang. Den gang for 23 år siden satt jeg som passasjer i et vogntog uten mulighet til å svinge bortom. To år seinere gjentok jeg det samme. Satt ved siden av. Lite ante jeg at da vi suste bortover A4 til Milano, var jeg kloss inntil den legendariske innsjøen.
Med utgangspunkt i Campeggio Bella Italia la vi ut på vei. Jeg skal innrømme at selv om jeg både har kjørt i Italia før, og kjørt i bil på tre fremmende kontinenter, så lekte sommerfuglene i magen da vi la ut. Mange har hevdet at veien er spektakulær, smal med stupbratte skrenter.
Peschiera
del Garda er byen som Campeggio Bella Italia ligger kloss inntil. Først
kjører vi rett ut på SR11 gjennom byen. Etter noen ganske få kilometer
når vi SR249, den skal vi holde helt til Riva del Garda.
Veien
begynner akkurat slik du ser på bildet. Sommerfuglene flyr ut av kroppen
og rett inn i buskene. Veien er ikke smal, faktisk er den vel så bra
som hvilket som helst norsk hovedvei. Reisehåndboka er ikke pugget, men
lest svært godt. Den reklamerer med den ene vakre perlen etter den
andre. De fleste av dem merket med at denne må du ikke gå glipp av.
Ferden rundt vannet er 150 kilometer. Skal du stanse på hver eneste
melkerampe, så ta med deg masse tid. Nettopp fordi perlene ligger så
tett, nytter det ikke å stanse ved dem alle. Du må simpelthen ta et
valg.
En spasertur i en av byene, er en god ide. Her Torri del Benaco
Så vi gjorde.
Lazise blir en slik by. Bardolino. Garda også. Første stopp i Torri del Benaco. Aldri hadde jeg hørt om byen engang og ikke sto det svært meget om byen i turistboka mi. Dette ble rett og slett en liten oppdagelsesferd.
Hotellet du ser bak bladene på treet til høyre, har historie tilbake til 1452. Hotel Gardesana. Opprinnelig var det herrene i den mektige republikken Venezia som bygde hotellet. Regjeringstiden deres var fra 1405 til den 168,3 centimeter høye general Napoleon Bonaparte entre landet og mer eller mindre elegant overtok det i 1797. Husker jeg ikke helt galt, var det en av hans søstre som ble satt til å styre landet
Hva den lille byen har å by på, er hjerte. Et slikt du kan finne i de fleste byer. Bare du gidder å se etter. Byer behøver ikke store skilt som står at de er de flotteste steder på jord. De kan ha vell av sjarme, og sågar kan de by på mer spennende opplevelser enn de mest berømte byene. Blott fordi det er ikke her de andre turistene befinner seg.
Du kan bli med inn i smugene.
Atmosfæren er hyggelig, en slik by bare må besøkes. I stedet for å besøke enda en liten restaurant i enda en liten småby i Italia, velger vi å gå innom en lokal delikatessebutikk. Jeg kjenner allerede at vannet begynner å sive inn mellom tennene.
Focaccia med oliven er bare nydelig, i alle fall når du får det av noen som kan lage det. Og som lager det til dem som alltid har spist det. Nydelig. Faktisk så jeg får lyst til å ta reisen ned til akkurat den samme byen en gang til.
