Den første turen noen sinne med campingvogn, var på 40 mil. Nesten litt skuffet over hvor lett det gikk, svingte vi inn porten til Kroncamp i Lidkøping påsken 2007. Straks etter tørket fliret.
Oppsett av vogn er lett – men ikke første gangen…
Der sto jeg. I ett års tid planla jeg hva slags vogn vi skulle ha, etter at jeg i flere år hadde sagt at vogn skulle jeg aldri ha. Opp ned i mente hadde jeg lest og studert på ditt og datt, slik at minst mulig skulle komme som et sjokk. Men en ting hadde jeg glemt å øve på, både i teorien og i praksis:
Nemlig hvordan sette opp vogna når du kommer fram. Hvordan begynner du? Og skal du egenlig gjøre?
Jeg begynte med å ikke få koblingen av bilen. Bom fast. Helt tapt bak en vogn er jeg ikke, men ingen skal si jeg er det mest praktiske mennesket i verden.
Når snøen nærmest henger i lufta og du står der med splitter ny bil og ditto vogn og ser på alle som titter rundt, da føler du deg ikke særdeles høy i hatten. Når tilskuerne er mange og føles enda flere, da hører du de hviske vitser om utstyrsfriker og dumme nordmenn. Da har du to muligheter. Gå i forsvar eller angripe. Angrip! ropte jeg til meg selv og så meg ut nærmeste svenske:
– Hei, er du smartere enn meg?
– Jaha, skulle tro det, smiler svensken og jeg slenger alle kortene på bordet og forteller at det er flaut ikke å få av vogna. Svensken går bråkjekt bort og forteller at det er bare sånn og sånn. Og akkurat, der henger vogna like forbaska!
Ny svenske. Han klarer det, men ikke uten kamp. Litt fram, strekk belgen! Stans! Litt tilbake og plutselig er faktisk tilhengeren løsnet. Men hva gjør jeg da? Svenskene bygger opp selvtilliten min og forteller at det var faktisk litt vanskelig. Siden har jeg klart det lett.
Seinere har jeg gjort akkurat det. Bikket bilen litt fram og tilbake, eller etterhvert har jeg brukt Moveren siden jeg nå en gang har det på vogna.
Stoltheten fikk ingen riper. Mest sannsynlig fordi jeg ikke har vett til å skjære inn disse ripene. Men hvordan få vogna i vater uten å sveie opp og ned og og ned og opp og ned og enda mer ned?
Fasit: Fortsett å se litt dum ut. Gå en liten tur rundt vogna med sveiva og se ut som om du er på vei inn i et kontorlandskap. Da kommer de!
– Trenger du hjelp? Jeg så du hadde Fendt og Ford, det har jeg også. Sier mannen og vil gjerne hjelpe. Jeg hiver kortstokken på bordet igjen og sier at «Ja,takk. Gjerne. Du skjønner, dette har jeg aldri gjort før! sier jeg og han sier at det kan han se»
Jeg har ikke tapt, samtidig har jeg gitt en annen litt mer påfyll på selvtilliten. De kan jeg leve godt med. Han råder og jeg har kjøpt rådene rått. På forhånd har jeg lest meg opp på at jeg aldri skal løfte vogna på støttebeina. Og aldri nivellere den sideveis på de samme beina.
Først opp på planke. Koster du på deg 150-200 kroner, får du kiler til å kjøre opp på. Enda et godt argument for å ha mover. Trykk på knappen og vogna klatrer opp mens du ser på vateret. Vips – oppe.
Kiler er gull verdt! Med mover går dette som en lek – det er faktisk moroNår du har gått planken, skal du justere med nesehjulet til du har fått en fornuftig høyde i den enden. Det kan bety at du må senke den helt ned mot bakken. Så legger du klosser under beina bak. Jeg bruker 2×4¨, men 2×6¨er nok enda bedre. Men de er også tyngre.
Så enkelt er det, Nå gjenstår bare å sveive til vogna er i vater – og vater – det har du selvfølgelig med deg. Eller du har montert ett lite ett på draget eller hvor-nå-du-synes-det-er-best.
Som du ser på bildene her, har jeg valgt å montere Al-ko bigfoot på beina. Det gjør at jeg slipper å fumle med planker bestandig, men du kommer ikke unna klossene for å bygge opp.
