På besøk hos Vivaldi

Fem hundre år med historie er lagret i veggene på dette hotellet. Det var her Thomas Mann bodde sammen med sin bror mens han kurerte seg selv for skrivesperre. Slik ble «Døden i Venedig» til.

Her du ser du hotellet midt i bildet, til høyre for det store, hvite huset i midten.
Selv trappene er en opplevelse i dette hotellet

Ingenting av historien til hotellet visste jeg om da jeg bestilte et rom her. Planen var å ha et hotell med god standard kun for en eneste natt, som en mellomstasjon før vi reiste videre med båt til bunnen av Italia.

Skulptur fra en anen tid. Hotellet er det reneste museum.

Venezia er ikke som andre byer, derfor går det heller ikke an å tenke som i andre byer. Derfor hyrte vi taxibåt fra flyplassen. Underveis sloss jeg inne i meg selv med tankene om hvordan det ville bli å gå ut av den relativt lave Riva-båten og opp på den høye kaikanten langs Riva degli Schiavoni. All frykt for å falle i vannet ble blåst bort da jeg oppdaget at hotellet hadde en egen brygge på siden av det gamle bygget.

Utstillingene er ulike i hver etasje.

For selv om Venezia er ulik alle andre byer, så er byen seg selv bevisst: Alt er lagt til rette for at du kommer vannveien.

Det er veier som er unntaket.

Dette er en korridor med rom på hver side…

Inne i hotellet er det ikke veldig mye som minner om livet i en campingvogn eller bobil. Faktisk tror jeg ikke det er mulig å finne stort større avstand. For å klare å holde fem stjerner på et internasjonalt hotell, krever det både atmosfære og service ut over det vanlige. Jeg tror aldri jeg har vært på et hotell hvor personalet har vært i nærheten like serviceinnstilt, og hele tiden uten å være påtrengende.

Selve beviset på det fikk vi da skulle sjekke ut.

Ikke ennå. La oss bli litt til på hotellet. På et slikt hotell er det en selvfølge at du ikke tar i kofferten  før du har kommet ut av drosjen ved neste destinasjon. Like selvsagt er det at du blir fulgt til døra på rommet. Og hvilket rom! En ting er at det var stort, mer interessant er atmosfæren som slo mot oss da vi slapp inn gjennom døren. Alt er gammelt eller tilsynelatende gammelt. Sengene er elegante, men også svært gode. Badet er ikke enormt, men utstråler likevel en egen eksklusivitet.

Samlingen med krusifikser er veldig stor.

Thomas Mann var her. Det var her han skrev den udødelige historien om den en smule forvridde kjærligheten. Mann døde lenge før jeg ble født, likevel opplever jeg ham i gangene. Sammen med montrene med uendelig mange kruisfikser, du blir slått tilbake til den tiden da Venezia var en sterk bystat med satelitter både her og der.

Mann var ikke den eneste. Ikke lenge før forfatteren kom hit, huset hotellet Sigmund Freud. Midt i mellom de to sjekket Marcel Proust inn på hotellet. Kanskje var det her han fikk inspirasjon til «På sporet av den tapte tid»?

For den som har lest flere artikler på disse sider, vil det være åpenbart. At jeg er totalt forelsket og fortapt i Venezia. Kjærligheten til denne byen blir sterkere for hver gang jeg setter mine føtter på en brygge.  Og jeg er neppe den eneste som opplever denne legendariske byen på dette viset. LIkevel er jeg selvsagt fullstendig inhabil når jeg skriver.

Jeg kjenner ennå lukten som kilte i nesa da vi gikk inn i den orientalske salongen vis a vis baren. Lammet virret jeg med hodet for å forsøke og forstå hva slags lukt som slo i mot oss. På et underlig vis opplevde jeg å bli dratt opp av stolen og kastet flere hundre år tilbake i tid. Med øynene på vid gap drømte jeg om venetianernes tokter øst i Middelhavet og til Lilleasia.

Mens jeg nå sitter og skriver, ser jeg en kar til.  Han sitter og skriver på noen ark.  Helt stille sitter han. Det er over 200 år før forfatterne fra Frankrike og Tyskland skulle komme hit i kjølvannet av østerrikeren med psykoanalysen. Dette er musikeren. Antonio Vivaldi. Her sitter han og skriver ned notene til Fire årstider. Her sitter han og lærer bort sin musikalitet.

Frokosten er nesten like vakker som musikken og ordene. Ikke overdådig i kvanitet, men vakker. Og god. Jeg griper meg selv i å ha lyst til å ta bilder av de vakre kreasjonene, men napper meg selv i armen og minner meg om at jeg er våken. Og skal du avsløre at du ikke hører hjemme blant de andre gjestene på et slikt hotell, så tar du opp kameraet for å fotografere frokosten. Restauranten på hotellet, Met, har sine stjerner i Michelinguiden. Hvordan den maten smaker, aner jeg ikke. Selve rommet i seg selv har allerede forsynt seg rikelig av feriebudsjettet, en middag ville framskynde hjemreisen kraftig.  Dessverre var vårt besøk i oktober, som egentlig er en flott tid. Men da jeg gikk uten jakke i Venezias smug, skilte jeg meg skikkelig ut blant dunjakkekledde lokale. Og derfor var selvsagt heller ikke hagen åpen.

Alt har en ende, så også vårt opphold. Og det er akkurat nå jeg opplever at hotellet behandler alle likt. Kvelden i forveien hadde vi hatt en snarvisitt innom baren, liksom for å ha vært der også. I en krok satt to kvinner og snakket på bredt amerikansk. Ingen av dem så ut som typiske turister. Da vi skulle sjekke ut fant vi det ut. De to kvinnene hadde selskap av et følge på tre-fire til. Pluss en liten vever kvinne med gedigne solbriller. Jeg har aldri forstått slike forsøk på å gjøre seg usynlig. Ingen blir usynlige når de har rundt seg et hoff som tar på deg jakken, en annen holder vesken mens en tredje henter ut det du skal ha mens nummer fire og fem sjekker ut. Like fullt, vi var foran i køen. Vi fikk sjekket ut først, og vi fikk den første drosjen. 

Elvis har forlatt bygningen for flere tiårs siden. Nå reiste Priscilla også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.