Sant’Erasmo er ikke som andre av Venezias laguneøyer. Her står tiden stille. Støter du på en annen turist, så er det en annen raring som deg som har søkt ut til denne øya hvor alt går for halv maskin.
Den eneste feilen jeg gjorde da jeg kom til Sant’Erasmo var at jeg lot sykkelen bli igjen på campingplassen. Dette er en for stor øy til å tråle den til fots. I alle fall er den veldig mye større – lenger – enn du tror på forhånd.
Du kommer deg ut hit med linje 13. Enten tar du den i fra Fondamete Nuove i Venezia, eller du tar nummer 12 fra Punta Sabbioni til Treporti hvor du finner nummer 13. Den går hver time.
Da vi kom i land, visste jeg egentlig ikke hva jeg skulle tro. Skipperen på båten forsøkte å få oss til å vente til det neste ferjeleie før vi gikk av. Fordi det ikke var noe på dette stedet. Og akkurat det fant vi. Ingenting. Masse ingenting.
Lido er den eneste øya med biler i lagunen. Det er ikke sant, fordi det finnes noen få biler på denne øya. Små Fiater. Og en hel haug av disse trehjulede sakene som ikke har fått bestemt seg for om de er mopeder eller lastebile. Små er er de, og ratt har de ikke. Bare et styre. Og forferdelig liten plass.
Etter litt hører vi det for første gang. Totaksmotoren som putrer på høyt turtall uten at bilen går fort. Eller er det lukten av den oljeblandede bensinen vi hører først? Uansett, det er såvidt de klarer å overdøve stillheten. Ute på et jorde ser jeg en mann i bar overkropp manøvrerer en enorm traktor. Det vil si den er ikke enorm i det hele tatt, den er knøtt liten og har bare to hjul. Men den er enorm til å være en tohjulstraktor. Og den ser ut som om den var splitter ny mote rett etter at traktorene sluttet med dampmotorer! Bonden går ut av jordet og inn på veien. Han hilser ikke, jeg sier boun giorno inne i meg, men uten at han hører. Jeg har jo ikke sluppet ut noen lyd. Jeg kjenenr han ser på meg uten å vri hodet. Akkurat det samme som damen inne i hagen bak treet i skyggen jeg nettopp passerte.
En ting visste jeg sikkert før jeg havnet på denne lange øya. Nemlig at den er jordbruksøya i lagunen. I motsetning til alle fiskerne, er det her de driver med jordbruk. Allerede har jeg sett på land at klima er ulike vårt hjemme. For hvordan kan de treske kornet i slutten av juni om ikke det er en smule varmere enn hjemme?
Artisjokker. Den lille grønnsaken jeg har vært så nysgjerrig på helt siden jeg leste boka «Trampfart på to hjul» av Dagfinn Kvale som pur ung. Og her er den! Endelig!
Varmen er ikke uutholdelig,men langt fra behagelig. Når temerpaturen er nær 35 grader, fuktigheten rundt 75-80 prosent og skygge ikke finnes, da blir det en kamp. En kamp om å oppdage det uoppdagede.
Øya har flere ruiner av forsvarsverk, på innsiden. De har jeg dessverre ikke sett. Foreløpig er innsiden av øya uoppdaget mark. Noen små, hvite flekker må det være på kartet. Slik at det finnes mer å oppdage til en annen gang…
