Soldater og politi på alle kanter vekker nysgjerrigheten. Hva i all videste verden skjer inne i dette huset?
Først rusler vi ut av Hotel Rome Life i Via Palermo. Gaten er mørk, men føles trygg og trivelig. Etter fem dager i denne vakre byen, er selvtilliten på topp, derfor lar vi kartet ligge i baklomma. Vi skal nemlig ingen steder, derfor svinger vi til høyre i Via Milano. Noen få skritt seinere er vi i Via Nationale. Der oppe til høyre skimter vi Santa Maria degli Angeli e dei Martiri på Piazza della Repubblikca. Jeg grøsser litt nedover ryggen når jeg ser til venstre mot den hvite bygningen hvor monumentet over kong Vittorio Emanuelle II står. Er dette virkelig?
Vi fortsetter bortover Via Milano, men i stedet for å gå inn i tunnelen bestemmer vi oss for å gå opp trappene. Hvordan ser det ut der oppe? Med brede smil om munnen fortsetter vi rett fram Via Piacenza. Vi suger inn inntrykk, men akkurat her er det ikke veldig mye som skiller seg ut fra andre steder. Først lenge etter at jeg har kommet hjem, forstår jeg at jeg er miljøskadet som norsk. Kraftig miljøskadet. Topgrafisk miljøskadet. Via de Quirinale viser veien mot den høyeste av de syv høyder i Roma. Jeg tenker ikke tanken over at jeg er på en høyde i det hele tatt.
Når vi når palasset ser vi bare en åpen plass. Vi lette jo ikke etter noe palass,fordi vi ikke visste det var noe palass. Carabineri-bilene vekket oppmerksomhet. Likeså soldatene. Midt ute på plassen står en liten forsamling i enden av en rød løper. Den røde trekker oss bort, der står det et skilt: «Åpent hver søndag fra 10-12.00». Med noen unntak. Fremdeles vet vi ikke hva dette bygget skjuler. Men når det kun har åpent et par timer hver søndag, så må det være spennende. Og når klokka nettopp er i ferd med å passere 10.00, så stanser vi opp og går opp på løperen.
Vi kommer inn i en borggård. Skiltene «Fotografering forbudt» er diskre, men tydelige. Mens vi blir stanset av en miliær og bedt om å vente litt til. Jeg benytter anledningen til å være helt uskyldig og spørre om det er lov til å fotografere her. Mannen inne i unformen snur seg mot meg, samtidig kommer automatgeværet litt nærmere meg. Jeg føler det peker på meg. Jeg forstår det er nei han skal si, jeg forstår at jeg ikke skal gjøre som svært mange andre turister andre steder: Tross forbudet.
Jeg pakker kameraet ned i vesken.
Opp igjennom årene har jeg vært i mange slott. Svært mange. Noen ganger føles det som om det bare er «enda ett». Den følelse dukker ikke opp her. Jeg har nå forstått at dette er presidentpalasset. Jeg fatter også at det er stort, mer enn 110 000 kvadratmeter, eller som en brukbar liten gård i Norge. Forskjellen er at mens det på de norske gårdene er det jorda vi teller, her er det bygningsmassen. Det Hvite hus er til sammenligning bare en tyvende del av størrelsen.
Selvsagt, det er ikke lov til å fotografere her. derfor må du søke opp bilder inne andre steder. Jeg må nøye meg med å se på bildene i en bok jeg kjøpte der inne. Jeg liker å bla i den. Ta en tur til dette slottet og du vil forstå hvorfor. Det fantatiske er at det er kun en kort spasertur Trevifontenen, for eksempel. Det er ingen omvei for å komme hit. Og er det ikke søndag formiddag når du kommer hit, så nyt i alle fall utsikten. Du aner tegningen når du ser rett bort på kuppelen til Peterskirken. Da bygningene stod ferdige i 1583 var det pavene som bodde her. Tretti av dem har holdt hus her, seinere fire konger og en hel haug presidenter sovet sin søteste søvn her. Skjønt ikke alle har vært like skjønne. Har du mer enn et par dager i Roma, kan jeg anbefale deg å legge turen innom.
