Oljesheik bak rattet

Du tror det ikke før du ser det. To riktige oljesheiker bak rattet.Si ikke at det er kjedelig å kjøre langs motorveier!

Sanitæranlegg med overraskelse…

Jeg må gjøre det man må av og til. Jeg gjør mitt fornødne. Ikke lenge etter at jeg har lukket mitt avlukke, går det på nytt i døren. Naturlig nok ser jeg ingenting, men ganske snart hører jeg. Først et lite sukk, så den unevnelige lyden mot pissoiret. Til ditt hadde det ikke vært noe å skrive hjem om. Det er nå det begynner:

«I feel good.  I feel sooooo goooood», synger stemmen utenfor døren min.

Jeg hører det er to personer. Den ene synger, den andre sier ingenting, men lar også naturen gjør sitt.Slik det må gjøres. Da går jeg ut. Forsiktig, litt nølende, for hvem er det som synger så høyt inne på et offentlig toalett?

Sheikene hadde ordentlig bil

Aksenten er for meg tydelig britisk. Atmosfæren er en smule absurd. Temperaturen ute er godt over 30 grader,faktisk hadde den nettopp passert 35 grader på instrumentbordet i bilen. Vi er et sted i nærheten av Graz, tror jeg. I alle fall er vi godt inne i Østerrike mens det fremdeles er fjell rundt oss, selv om de begynner å bli lavere enn de var da vi forlot Italia et par timer tidligere.

Det er neppe tilfeldig at en hel serie topputgaver av rå sportsbiler kjørte på den samme tiden.

Jeg lukker opp. Resolutt nå, likevel bråstopper jeg. Hva jeg ser er jeg totalt uforberedt på. Med ryggen til står to menn som gjemmer hendene på framsidene. Begge mennene svikter i knærne, bøyer seg litt fram mot stålveggen. Den syngende mann gynger fram og tilbake mens han uavlatelig synger om hvor godt han føler seg. 

Hadde alt stanset der, ville det fremdeles ikke vært noen historie du ville sett skrevet ned. Først når jeg beskriver klærne deres, forstår du hvorfor jeg nå sitter og skriver. Fordi begge to hadde på seg hvert sitt hvite laken. Eller i alle fall hvert sitt store stykke, hvitt tøy. Og passende hodeplagg: Oljesjeiker. Eller mer korrekt, vårt stereotype bilde av hva slilke  ser ut som.

Først ser de meg ikke, så stanser den syngende å synge. Jeg går ut. Instinktet mitt lar blikket raskt hoppe bort på en blå  Ford. En Mustang. Nærmere bestemt en Shelby. Altså med ordentlig V8-er med riktig lyd. Og krefter i overflod. Midt bak lyser deg gule skiltet, rett under nasjonalitetsmerket «GB».

Skiltet forklarer ingenting. Jeg klarer ikke la være, jeg tar bilder av bilen. Så kommer de ut, begge de hvite. Går rett ut, sprader litt for mye til å være virkelige. Hva slags lek er de med på? Alles øyne trekkes mot dem. Så fyrer de opp V8-eren, lunker forsiktig forbi der jeg står. Akkurat i det de er på høyden av meg, presser sjåføren pedalen flatt i gulvet. Motoren brøler, eksosrørene spytter ut det lille katalysatoren lar slippe forbi. De brede dekkene suger seg fast i asfalten og skyver bilen i høy hastighet forbi alle piknikkborden og ut på den østerriske motorvegen.

Hva var det jeg nettopp hadde vært vitne til? Svaret har jeg ikke, det kommer jeg sikkert ikke til å få rede på heller. Hvorfor jeg er ganske sikker på at dette bare var tull, er at jeg i løpet av de siste to-tre timene hadde blitt forbikjørt av en hel familie Porsche 911 i ulike varianter. Her var Carrera S, GT3 og en utganve jeg ikke kjenner. De doble ekosrørene på hver side lå nærmest i 45 graders vinkel på hverandre. Borte var den. Det samme med to Bently-er. Og tre jaguarer. Pluss noen til jeg ikke husker. Ingen av dem kjørte ekstremt fort. Faktisk virket det hele mer som et Cannonball på idealtid. Eller så var sjåførene veldig klar over hvor strengt østerrisk politi faktisk kan være. Uansett, det ble i alle fall en episode som jeg kommer til å huske både lenge og vel…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.