Oksen som bringer lykke

En kopp dobbel espresso brakte oss til den lykkebringende oksen. Mens vi satt og nøt kaffen, oppdaget vi at det ene følget etter det andre stanset ved bordet vårt.

Vi hadde ikke vært i Torino mer enn i 800 meter. Fra jernbanestasjonen Porta Nuova slentret vi rett ned via Roma. Torino for meg har inntil den dag kun vært en bygning med høyt tårn, et likklede og siden dagen før også Palazzo Royale. Større forventninger hadde vi ikke.

Dette er oksen som bare kom til oss. Stilig, ikke sant?

Blottet for skygge

Temperaturen var ikke på vår side. Det var lenge siden den passerte 30 denne formiddagen. Piazza San Carlo er vakker, men totalt blottet for skygge. Første steg i kampen mot heten var å besøke de to kirkene som er med på å kranse inn den flotte plassen. Chiesa Sante Christina og Chiesa San Carlo Borremo. De kommer vi tilbake til.

Første slag vant vi, men ikke før vi var ute av den andre kirken så slo heten mot oss igjen. Emanuelle Filiberto står midt på plassen som en gang het Piazza Reale. Filiberto gjorde Torino til hovedstad i området på slutten av 1500-tallet. Den stolte rytteren er kledd i metall, akkurat slik hans kleggenavn beskriver ham: The Iron Head.

Turistene kom til oss, oksen lå ved våre føtter.

Het kaffe i hete

Historie til side. Buegangene til venstre er porten til hva vi leter etter. Skygge. Masse skygge. Vi dumper ned ved det bord lengst mulig vegg fra arkadene som holder alle gløtt av sol ute. Caffe Torino. Martini, sier skiltet. Vi ber om kaffe. For hva er vel mer naturlig å drikke i 35 varme grader enn svart og het kaffe?

Vannet som følger med smaker bedre. Den doble espressoen sklir lydig ned halsen når jeg heller koppen mellom leppene mine. Det er da jeg får en rar følelse av å bli iakttatt. Øyne som er på meg. Mange øyne, jeg gløtter bort på siden. En hel gruppe som helt åpenbart er turister, har samlet seg tett ved bordet vårt.

Hvorfor?

Turistene går, flere kommer. Stanser, kikker ned mot oss og går videre.

Hvorfor?

Buegangen hvor både skygge, kaffe og Torino-oksen holder til.

Enda flere turister

Enda flere kommer. Blikkende blir plagsomme. Når jeg ser nærmere på dem kikker de ned mot den steinlagte grunnen. Noe skinner der nede, noe slitt som mange har satt sine føtter på. Hva kan det være?

Figuren ligner en hest, et dyr eller noe helt annet. Litt uformelig, litt slitt. Google må hjelpe. Men hvordan googler man noe man ikke vet noenting om? Google svarer ikke, bare svada. Først seinere på samme dag får jeg svaret å gåten. Jeg kjøper nemlig en bok om Torino, slik som turister gjør. Slik lærte jeg at Torinos byvåpen er en okse og at bildet som er i messing eller noe slikt, er en turistattraksjon.

Akkurat det hadde vi forstått.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.