Levende kirkegård

Gang på gang har jeg kjørt forbi. Vinderød kirke ser ut som nok en kirke. Slike man kjører forbi hele tiden, likevel svinger jeg inn. Innenfor porten ser jeg noe jeg aldri har sett før. Kirkegården lever.

VindPike
VindGeit

 Kirkegårder normalt er død, sorg og tristhet. Rett innenfor porten kjenner jeg et par øyne som har festet blikket til meg. Jeg kommer ikke løs, jeg blir dratt mot henne. Den unge, fagre piken smiler til meg. Hun smiler. Fløyten hun spiller på er lydløs, melodien kjenner jeg rett i margen.

Temperaturen er god, sola har vunnet kampen mot skyene, slipper strålene ned mot meg. Varmen gir meg energi,jeg skyter fart forbi den fortryllende piken. To bukker har frosset til statuer ute på gresset. Kanskje var de i kamp et øyeblikk før, nå har de pause.

Kirkegården er vakker. Midt inne i mellom gravestøtter ser jeg rett i en boks med kryssede bein. Som om den må på toalettet.

VindFyr
VindFugl
Vind

På muren lenger borte snegler to snegler seg mot hverandre. Er det kjærligheten som trekker dem mot hverandre, eller er de klare til dyst? Mon tro det er naturen som spiller dem et puss, som innbiller dem at de virkelige kan skape nytt, forsteinet liv?

Hvor er jeg, egentlig? Gravstøttene er dønn stille. Under hver av dem hviler en skjebne. Likevel, dysterheten som ofte hviler over slike plasser, er blåst bort. Hvorfor jeg har stanset her akkurat i dag, er fordi jeg fant en brosjyre inne i kirken i Frederiksværk. En kirke som fortalte om kunsutstillingen på kirkegården. Jeg leste den aldri, derfor kan jeg ikke fortelle deg så meget om kunsten. La den snakke selv.  Jeg synes ikke det er viktig hva kunsteren har tenkt, jeg synes ikke det er viktig hva noen har tenkt som har plassert ut kunsten på en kirkegård.

VindEngel

Jeg synes derimot det er viktig – for meg – hvordan jeg opplever kunsten. Uten å vite det, tror jeg det må være det mest viktige for kunsteren også. Hvordan publikum opplever deres verk. Neppe hadde jeg stanset og sett på akkurat denne kunsten om den var plassert ute på et jorde. En kirkegård har i seg selv en stemning,  figurene som plutselig dukker opp uten at du venter det, snur stemningen, former den til noe annet. En følelse som trolig kun kan oppleves ved å være midt i den. Slik at kunsten faktisk ikke er hver enkelt skulptur, kunsten er utstillingen. Kunsten er kirkegården. Livet som skapes på nytt.

vindMann
VindEngel2

Leter du på kartet finner du Vinderød tett på Frederiksværk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.