Hjelpende hender til besvær

Hjelpende hender er noe av det som kjennetegner campister. Noen ganger går det likevel galt.

Når du ankommer en campingplass, spretter ofte flere av dine potensielle naboer opp for å hjelpe deg med den siste rangeringen. Hjelpesomheten har ingen ende. Så også denne dagen.

Jeg sitter og slapper av utenfor vognen min, en ny vogn kommer kjørende forbi meg. Den fortsetter videre opp veien i vår ende av campingplassen. Fem seks vognplasser oppe stanser den. Ut kommer en mann og en dame. Sammen ser de på parsellen som lyser mot dem. Den er ganske stor, holder sine 100 kvadratmeter. Mer enn nok for vogna deres. Naboen på motsatt side har parkert både bilen sin og campingvogna langt ut mot veien, kanskje er det derfor han velger å løsne vogna av bilen uten å prøve å rygge.

Rundt på alle kanter sitter de nye naboene, litt sløve rett etter middagshvilen. Med trege bevegelser reiser en seg opp, han ser bort på en av sine gamle naboer, vinker ham opp. På veien bort til den nyankommende har de blitt fire. Alle hilser på den nye. Bare to av dem har samme språk. En er italiener, en er belgier, en skandinav mens de to siste er tyskere. Uten å si et ord blir de enige om å bruke det mest internasjonalee språket: Håndbevegelser og smårop på deres egne språk.

Vognen rikker seg ikke. Foran står tre menn og dytter, bak står to menn og dytter. De bak strever så svetten siler.  Først når de to bak hiver etter pusten begynner vognen å bevege seg. Belgieren og italieneren begynner å le, smilet er på munnene deres fremdeles etter at vognen har begynt å rulle. Eieren foran peker hvor kona ønsker vogna, inn bak et lite tre.  Tre menn dytter, to menn trekker. Vognen svinger inn på parsellen og forbi det lille treet. Ingen av dem ser at en av greinene på treet skjærer inn i det myke vinduet til salongen i vogna. Greinen lager først en kraftig ripe før den stikker hull på vinduet. De tre mennene som dytter legger ekstra kraft på, fordi samtidig er det en liten bakke nesehjulet skal over. Greinen flenger opp vinduet når den slipper vindusruten.

serenissima

– Stans! roper italieneren bak.

Ingen reagerer, bortsett fra sidekameraten. De tre foran fortsetter å dytte, begge mennene bak forsøke å holde igjen, men er svakere enn de tre foran. Vognen fortsetter bakover, de to må hoppe til side, vogna braker rett inn i en vannkran. Kranen borer seg inn i vogna med et dumpt smell i det den tynne platen gir etter. Brått stanser vognen, de tre foran halvløper bak for å se. Alle er triste, men en er tristere enn de andre: Eieren. En av de nye vennene klapper ham på skulderen og peker på vogna. Han vil ha den løs igjen. De fem klarer det ikke før de legger alle kreftene sammen. Vannkranen kommer ut i dagslys igjen, men dagslyset slipper også inn i vognen. Hullet i vognen har blitt et krater.  Mennene står litt sammen i en liten ring, alle sier noe, ingen forstår ordene, men alle forstår stemningen. Vogneieren ser opp på himmelen som er knall blå. Slår ut med armene og tar en spøk på engelsk:  – Det er jo fint vær, likevel så det gjør ikke noe…

De andre mennene lar seg ikke helt overbevise, men med litt bøyde nakker tar de i mot hver sin øl som takk for jobben.

Sommertur-2011-del9-Venezia-II-369

Noen dager seinere snakker jeg med eieren av vognen. Han forteller at han kjøpte den brukt på forsommeren, at dette var den første turen. Han har hatt et lokalt verksted til å se på skaden. Skadene på siden og bak på vognen er så store at dette også blir vognens siste tur. Reparasjonene vil bli dyrere enn hva han gav for vognen.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.