Druer til vin – Moseldalen

Druer  har jeg ikke peiling på. Ikke vin heller. Moseldalen visste jeg sværte lite om, enda mindre enn Rhindalen. Det er i seg selv en god grunn til å reise dit.

Så langt øye kan se er det vinmarker både før og etter Cochem

Jeg er tilhenger av å planlegge, men ikke ned i de minste detaljer. Av og til synes jeg det er helt greit å kjøre en vei fordi jeg aldri har kjørt den veien. Så lenge jeg er sikker på at den er farbar med campingvogn, så er det meste greit for meg. Slik ble det til at vi gjorde det lettest mulig, nemlig å følge A1 fra Puttgarden og hele veien til Ruhr. Den siste biten må du finne ut av selv, for her avhenger det selvsagt av hvor du skal.

Livet går i sakte fart her.

Inne i hodet har jeg hatt et bilde av både Rhinen og Mosel. Ingen av dem stemmer. Ikke en gang ligner bildene på virkeligheten. Dette er steder du simplethen bare burde hive deg i bilen og kjøre til!

Cochem er en vakker by. Bare flaks brakte oss hit, skjønt hele Tyskland er full av slike perler.
Trange smug viser at byen ikke er blant de yngste.

Landskapet er paddeflatt. Plutselig går det rett ned til elvedalene. Det er fascinerende i seg selv.

Jeg skal innrømme at vi har ikke brukt veldig mye tid på Moseldalens romantiske landskap fra Koblenz til Trier. Men hvert sekund ble nytt med stor glede. Faktisk ble det slik at vi egentlig var på reise langs Rhinen, men fant det verdt å stikke en tur til Burg Eltz. Etter å ha vært der, ville vi prøve å kjøre litt til høyre. Opp langs Mosel, for å få en liten smak. Så ble det bare slik at det dukket opp et veiskilt med Cochem på.

Festningen på toppen

– Skal vi være enige om at vi kjører til Cochem før vi snur? spurte jeg min frue.

– Ja, hvorfor ikke!

Og så kom vi til Cochem Pladask falt vi og bestemte oss for å utforske til fots. Parkeringsplass langs hovedveienkunne vi bare glemme. Men hei! Der prøver en bil å rygge ut! La oss hjelpe! Og tror du ikke det var en nordmann. Kona hans hoppet ut og gav oss parkeringslappen med to timer Cochemtid igjen.

Artig blanding i byggeskikk.

Noen som sa verden er stor?

De trange gatene med restene av den gamle bymuren fra 1332 og rådhuset fra 1739, rammer inn atmosfæren. Dette er en slik by som du kan vandre rundt i timesvis uten å bli lei av synet som møter deg – selv om byen er liten og kun har en håndfull tusen innbyggere. Historien er gammel og den kan du lese mer om på linken over.

Porten inn gjennom tårnet midt i byen.

Veien langs Mosel er av god norsk standard a la E18 der hvor det ikke er motorvei gjennom Vestfold og Telemark. Den er lett å kjøre med campingvogn. Svingene er mange, men om du ikke roter deg for mye inn på de minste sideveiene, er det ingen problemer med hengeren på slep.

Her er en annen verden enn vi er vant med i NorgeDet er flere småbyer, avhengig av hva du er på jakt etter, er det her mye å se. Enten du bare vil nyte det estetiske, lære om historie, se arkitektur eller bare være på tur…

Siden vi aldri var lenger i denne idylliske byen enn et par timer, så er det begrenset hva jeg har å skrive om den. Noe mer finner du på linken, men faktum er at dette er en by hvor vi kjente det stakk i hjertene straks vi kom inn. Det er nesten en forbrytelse å kjøre videre uten å ha stanset!

Enden av Moseldalen før Luxembourg dukker opp.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.