Det bitte lille landet

749 meter over havet troner de tre stolte tårnene på Monte Titano i San Marino.

Vi starter med dette bildet. Landet stiger opp av landskapet. Hovedstaden ligger i fjellsiden mot kamera, men det finnes to andre byer i landet også. Begge er større enn hovedstaden.
Skriv ned navnet: via J.F. Kennedy. Her var det lett å finne parkeringsplass. Gå opp bakken og du kan rusle bortover fjellryggen – i trygg avstand til stupet 🙂

Det knøtt lille landet er det tredje minste landet i Europa. Bare Vatikanet og Monaco er mindre. Liechtenstein er enormt mye større og Luxembourg er gigantisk. Lille Andorra er også betydelig større.

Kanskje snart vil du oppdage at det er flusst av butikker som frister turister. Men hva gjør vel det?

Bare Vatikantet har færre innbyggere med sine knappe 1 000 fastboende. Hovedstaden Citta di San Marino har beskjedne 5 400 mennesker, eller som en passe stor Telemark-kommune hjemme på Berget. 34 000 bor i landet, mot 38 000 i Liechtenstein. Hovedstaden der har i overkant av 5 000 mennesker: Dette er små land.

Husene i San Marino er ofte bygd av stein.

San Marino har ingen jernbane lenger. Benito Mussolini lot en bygge, men den er ikke lenger i bruk. Skinnene går ut til Rimini. Dit er det 25 kilometer å kjøre om du vil til strandkanten. I San Marino finnes ingenting, ikke en gang en skarve elv.

Du blir fort glad i denne byen. Den er kronglete og har smale gater, men du klarer neppe å gå deg vil. Går du i fem minutter vil du garantert komme ut av byen i alle retninger…

Sjarm har landet. Vi kjørte fra kysten rett nord for Rimini, men syd for Ravenna. Varmt vær. Det flate landskapet begynner snart å bukte på seg, åsene ruller. Dette er Emilie- Romagna, på grensen mot både Toscana og Marche. Åsene er faktisk stupbratte, noen av dem. Derfor blir det ikke så stort sjokk når vi oppdager det lille fjellet midt inne i dette landskapet. Det er Monte Titano, langt oppe fjellsiden ligger Citta di San Marino.

Byen er vakkert pyntet.
Ta en titt på fasaden.

Det er ikke vanskelig å se hvordan sanmarinerne kunne forsvare seg opp igjennom historien.

Bybildet

Landet ble etablert allerede rundt 300 e. Kr, det ble aldri med i sammenslåingen av alle bystatene og områdene som sammen ble Italia i 1861. San Marino er suverent. Samtidig har det grodd fast i Italia. Her er ingen utdanningsinstitusjoner, ingen egen valuta, nesten ingenting. Tradisjonelt har næringen vært håndverk, men i dag er det vel så mye turisme som er inntektskilden.

Hele den gamle byen er rammet inn av eldgamle byggverk.

San Marino er så lite at du trenger ikke kart for å ferdes i byen. Vi kjørte mot høyre et godt stykke opp i bakkene, mens selve byen ligger til venstre. I alle fall sett fra den veien vi kom opp. Det betydde at vi enkelt fikk parkering og at vi var så godt som alene. Still rett og slett navigasjonen din inn på via J.F. Kennedy. Der kommer du til en politistasjon og her er det parkering langs fortauskanten (skråparkering som vises på bildet med bilen vår et sted her).

De fleste gatene er så godt som tomme for biler, i den gamle bydelen.

Ikke gå ned bakken tilbake til byen, gå opp resten av bakken, der begynner en sti som tar deg over åsryggen, forbi alle tårnene og inn i byen ovenifra. På den måten får du både med deg veldig mye, du får se litt mer av selve landet fra utsiktspunktene og sist, men ikke minst: Du slipper å bane deg fram blant turister.

I byen la jeg spesielt merke til steinhusene, både likt og ulikt hva jeg kjenner fra ellers i Italia. Byen er ren, den er trang, den har flotte bygg og den bugner av butikker hvor det bugner enda mer av varer. Noen ting er potensielt billigere her, fordi det er mindre eller ingen avgifter. Likevel vet de å ta seg betalt.

Utsikten mot Toscana.

2 thoughts on “Det bitte lille landet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *