I fordommen er alt feil. Italienske sportsbiler har ingenting i Telemark å gjøre. I alle fall ikke om de har 620 hestekrefter. Men det er fordommen som er feil.
Ned fra Brekka i utkanten av Skien smiler jeg inn i hårnålsvingen i søndagstempo. Under panseret skjer det nesten ingenting. Foran meg ligger to SUV-er som snegler fram. Når sletta mot Fjærekilen ved Norsjø åpner seg, puster jeg så vidt borte i gasspedalen. Fremdeles uten å kjøre for fort.
Jeg passerer den første. Den gamle firehjulstrekkeren foran meg drar fra meg når vi kommer inn i 50 sonen. Jeg girer et par hakk ned for å glede meg over eksoslyden i stedet.
For å være helt sikker, har jeg tatt med meg et imaginært bilde av Utryknings Poiliti-sjef Runar Karlsen som jeg har klistret fast på dashbordet. Jeg trykker resolutt høyre pedal flatt i gulvet. Bildet av UP-Karlsen vibrerer allerede ett sekund seinere.
Jeg har mest lyst til å høre på brølet fra eksosrørene, stemmen til UP overdøver.
Aldri før har jeg brukt ordet om noen bil. Men denne har en fantastisk egenskap. Selv om den har toppfart på over 330 km/t, er den trivelig i de fartsbegrensningene som er skiltet på rv. 36. Derfor bruker jeg ordet: Fantastisk.
Det eneste skåret i gleden er at prislappen i ruten hos Autostrada er ubetydelig under 3 millioner kroner. Selv som 2007 modell.
Rett etter 60-sonen gjennom Helgen i Nome kommune begynner bilen bak meg å blinke iltert med lysene. Dårlig tegn når du er dirigent og spiller «Symfoni for 12 sylindre» av Enzo Ferraris etterfølgere.
– Du har mistet skiltet bak! jubler den ene.
Straks etter kommer broren ut av bilen. Jeg synes jeg skimter en ørliten tåre i hver av øyekrokene deres. En lang historie blir kort. Begge får sitte på noen kilometer som takk for alt bryet jeg har blitt spart for.
Plutselig begynner rattet å lyse rødt, midt i et ubeskrivelig inferno av lyd som brøler ut av det EDO modifiserte eksosanlegget.
– Jeg får helt gåsehud, jeg! sier den yngste av brødrene. 599’n holder ikke mer enn 80 km/t. Da våger jeg å innrømme det jeg også. Det første kvarteret som dirigent for dette orkesteret, satt jeg med gåsehud mens det ilte nedover ryggen.
De røde lysene er ingenting annet enn varsellampene som forteller at snart girer girkassa på toppen av skalaen. I norske hastigheter får du oppleve det en gang før du må bremse.
Les dette: Du sitter stille. 1-2-3-4. Nå har du passert 100 km/t for lengst. Trenger jeg si mer?
Inne i rattet er det en bryter som stiller om elektronikken i bilen. Først til vinterføre. Så for regnvått føre før den går over i sport. Neste sist kommer race, da kan du få inn rundetider på instrumentpanelet. Til slutt slår du av alt og trekker inn støttehjulene. Jeg våger ikke en gang å skru knappen dit.
Riksvei nr 36 langs Seljordsvannet er som bygd for Ferrari. Gleden er ikke å trå flatt jern på slettene i overlydsfart. Gleden er å gyve løs på sving etter sving og alltid holde seg på den riktige siden av den gule streken. Det klarer 599’n som en lek.
Før jeg fikk trykket girvelgeren i gir første gang, trodde jeg det ville bli som å kjøre på første gir hele turen. Til min store overraskelse er opplevelsen enorm selv i våre hastigheter. Bevisst girer jeg manuelt ned et eller to gir for lavt, slik at musikken når de dypeste tonene. Underveis har jeg inngått en avtale med UP-Karlsen:
Jeg kjører rett og slett med vinduet åpent. Da kommer fartsfølelsen rett inn i øret. Ned med gassen, idet det lave giret legges inn med lynets hastighet, kjenner jeg nederst i ryggeraden at bilen vrikker litt med rumpa. Elektronikken overprøver meg og gir meg akkurat så mye krefter at dekkene forholder seg tause.
Pur kjøreglede.
Den første myten er gjort til skamme. Fartsbegrensningene holder. Men hva med hullene i asfalten?
Glem dem. Silkemyk er den ikke, men av en for meg uforklarlig grunn mestrer denne humper på en tilnærmet komfortabel måte. Bakhjulene har dekk i 35 profil, men det gir faktisk ganske mye gummi i veggene når rullebanen er 305 bred. 305/35-20 er ganske lite tantete, samtidig er det ikke vulgært ultratynt.
Paradokset er komplett. Da bilen ble satt i produksjon, var den den raskeste bilen Ferrari serieproduserte. Øvelsen fra stille til 100 km/t gjøres unna på 3,7 sekunder. Det er absurd. Enda mer absurd er at den kan trives på rv. 36.
