Published: lørdag, 03. november 2012 09:36

Wow! ropte jeg halvhøyt i bilen da vi passerte klosteret første gang. «Det må vi besøke neste gang» .Vrrooom! Der kjørte jeg forbi det igjen. Og igjen. På fjerde eller femte forsøk klarte vi det. Tenk om jeg hadde gått glipp av det!

90 kilometer fra vår oase i Wien. Mindre enn en times kjøring på motorveg uten kø. Stift Melk ligger langs Donau og du kan godt ta en tur på elven for å komme hit, men det vil koste deg en hel dag. Ganske visst en flott tur, men det var nå en gang via vegen vi ville hit. Og slik kommer vi av motorvegen. Den knappe timen ut fra Wien, er en reise fra en metropol til en småby.

Melk er søvning. Uten klosteret hadde det sikkert skjedd noe der. Akkurat en slik liten by som oser av sjarme. Men det er bygningen vi skal innta. Den ligger på toppen av en bakke, og selvsagt må du parkere i bunnen. Min akkumulerte selvtillitt fra et etterhvert anseelig antall turer i Europa førte nok en gang til at jeg bare kjørte inn i den søvnige byen. Straffen var at jeg måtte lete etter en parkering, men fant den ganske nær bunnen av bakken etter å ha kjørt inn i en bakgate og ut på en større plass.Husk hvor du parkerte bilen!

Smartest er du om du følger skiltene. Ofte gjør det at du må kjøre en liten omveg, men hva gjør det om du aldri har vært der før? Belønningen er at du finner en parkeringsplass hvor du kan være lenge nok til ikke å bli stresset. For et sted som Stift Melk kan fort bli slik at klokka løper fra deg!

Stift Melk er et av verdens mest berømte klostre. Verken mer eller mindre. Historien går tilbake til 1089 da markgreve Leopold II av Østerrike gav et av slottene sine til benediktinerne fra Lambach kloster. Allerede få år etterpå ble Stiftgymnasium Melk grunnlagt. Inne i klosteret finens det et enormt bibliotek med en unik samling av bøker. Her finnes faktisk flere hundre håndskrevne bøker,slike bøker vi lærte om på skolen. Slike bøker som munkene satt i sine celler og skrev med en nesten ikke-jordisk skrift.

  Dessverre er biblioteket det eneste stedet du ikke får fotografere. På meg kom det helt bardus, et vakkert rom fylt av en stemning som ikke lar seg forklare.Rommet er ti-femten meter under taket, kanskje mer. Bøkene står i hyller langs alle vegger, i tillegg er det en mesaninetasje langs kantene med bøker i ytterligere en etasje. Mesaninetasjen – om det er det rette ordet -er en slags bred hylle som går rundt hele rommet. 

Stift Melk er et av verdens mest berømte klostre. Verken mer eller mindre. Historien går tilbake til 1089 da markgreve Leopold II av Østerrike gav et av slottene sine til benediktinerne fra Lambach kloster. Allerede få år etterpå ble Stiftgymnasium Melk grunnlagt. Inne i klosteret finens det et enormt bibliotek med en unik samling av bøker. Her finnes faktisk flere hundre håndskrevne bøker,slike bøker vi lærte om på skolen. Slike bøker som munkene satt i sine celler og skrev med en nesten ikke-jordisk skrift.  Dessverre er biblioteket det eneste stedet du ikke får fotografere. På meg kom det helt bardus, et vakkert rom fylt av en stemning som ikke lar seg forklare.Rommet er ti-femten meter under taket, kanskje mer. Bøkene står i hyller langs alle vegger, i tillegg er det en mesaninetasje langs kantene med bøker i ytterligere en etasje. Mesaninetasjen – om det er det rette ordet -er en slags bred hylle som går rundt hele rommet. 

Titter du ekstra nøye, ser du at det flere steder er smale lysstriper mellom bøkene. Nysgjerrigheten tok overhånd for oss, derfor ble vi stående og se på lysstripene. Helt til vi oppdaget at det faktisk var et rom bak hyllene. Flere steder. Kanskje er de ikke så veldig hemmelige, men i et slik gammelt bygg gir det næring til fantasien. Tross alt ble den nåværende bygningen bygd i årene fra 1702-1736…

Slike byggverk som dette, er lette å oppdage. Og vanskelige. Veldige vanskelige. Skjønnheten er blendende, så blendede at det er umulig å få med seg alle detaljer. Tenk derfor ikke på å få med deg alle detaljer, fordi her er nok å ta av. Jeg tror dette er en type bygning jeg gjerne vil komme tilbake til en gang, det viktigste er at du har vært der.

Jeg sier min egen klisjee igjen – livet blir ikke de samme etterpå. Kanskje er du ikke interessert i freskene, kanskje blir du ikke overbegeistret over de uttallige, små forgylte figurene (eller er de av reint gull?). Men helheten,den vil du ganske visst få en god opplevelse av.

Selvsagt i et kloster er det en kirke. Har du fulgt strømmen, har du nå fyllt opp hodet med inntrykk. Kanskje er det derfor jeg på dette tidspunktet gikk over til å føle med magen?  Det er en slik følelse som ikke kan skapes på kunstig vis. Det er en slags forelskelse, en kjærlighet uten beskrivende ord. En god følelse inne i bryst og mage.   Det nærmest jeg kan komme beskrivende ord er en ungdommelig forelskelse. Det nytter ikke å kjempe i mot. Hjertet er tapt.