Egentlig ligger ikke Ansbach på turistruten Die Romantische Strasse, men den befinner seg så nærme at den blir med her.
Vi sveipet innom byen helt tilfeldig, fordi vi leste om den i en tynn reklamefolder.


Hva skiller egentlig byene som står avmerket som «må sees» og dem som er blindet i mørket? Ofte er det tilfeldigheter, nesten like ofte er det veldig urettferdig. Die Romantische Strasse er et turistsamarbeid etablert i 50-årene for å lokke turister til området. En genial ide som definitivt virker. Men det er da ingen grunn til å la Ansbach ligge i mørket?

Mens vi var i Dinkelsbühl leste vi i en oversikt over severdigheter i Frankia. Rett utenfor den berømte romantiske veien fant vi Ansbach. Derfor dro vi dit.Om ikke annet fikke vi en omvisning i lanskapet, som i seg selv er en opplevelse. Akkurat dette er noe av det som skiller en riktig campingferie fra en flyreise: Du rekker over masse småsteder du ellers knapt villa ha sett. Og en av dem ble i 2011 idyllsike Ansbach.
Vel inne i byen ante vi ingenting om noenting, et P-skilt på fortauet med underskilt «Altstadt» (Gamlebyen) viste oss vei. Dit reiste vi til vi fant parkeringshuset i utkanten av byen. Inn med bilen, fotograferte navnet på p-huset og hvordan det så ut. Dermed var vi klare for en oppdagelsesferd.

Selve handlegata er slik som du like gjerne kan finne den på Lillehammer eller nær sagt hvor som helst.Men hvorfor skal ferie og oppdagelsesreiser bare være full av de utroligste opplevelser? Faktisk er det interessant å se hvordan folk lever i et annet land også, ikke bare hvordan de levde for 500 år siden.

Parallelt med handlegata har du den gamle delen av byen. Det historiske suset kommer unektelig til syne når vi entrer Martin Luther Platz. Den protestaniske reformasjonen kom til denne nå 40 000 innbygger store byen i 1528, elleve år etter at Martin Luther selv ble lyst i bann.
I byen var det allerede i 748 et Bendictiner kloster og klosterkirke. Akkurat her ble det i 1040 bygd en steinkirke. Seinere er den lutherske St. Gumbertus kirken bygd på toppen med sine tre tårn. Den står i den ene enden av plassen, i den andre er det en katolsk kirke. For oss oppe i det kalde nord er de en artig kontrast med disse to kirkene som alene forteller en del om hva som har skjedd i Europa mens vi fremdeles reiste rundt med litt avanserte steinøkser. (neida, fullt så ille var det ikke…)
Et kort besøk innom den katolske kirken denne mandagen vi var på besøk, vitner om en litt annen bruk av kirker enn vi er vant med. Rett nok er konserter i norske kirker alminnelig, men ikke at det blir bygd opp en stor scene inne i kirken. Til gjengjeld var det heller ingen enkel konsert som skulle oppføres, snarere en festival til ære for Johann Sebastian Bach.

Byen er i dag setet for regionen. Så har den vært lenge, derfor er det også et slot hvor greven bodde. I 1806 ble området innlemmet i det nye kongedømmet Bayern. Residensen ble bygd opp i barokk stil på tampen av det 17. århundrede. I dag troner dette i enden av byen. Dessverre fikk vi aldri kommet inn fordi vi hadde glemt at mandager er en dårlig dag å reise på museumssightseeing på. Det var nemlig stengt. I tillegg var alle statuene utenfor tatt ned og restaurert.
Rett over gaten for slottet er slottshagen. Og Orangeriet. En vakker hage som gir en deilig avlastning etter en hard dag som turist. Eller en hvilepause midt på dagen i den sterkeste solen…
Også Ansbach har – naturlig nok – sin del av den dystre historien fra Den andre verdenskrig. Jødene bosatte seg i byen fra 1700, men ble så godt som utryddet under krigen. I årene 1744-46 ble det bygd en synagoge, den står ennå, men det finnes i følge byens egen hjemmeside ingen jødiske samfunn i byen, slik at dette i dag kun er et museum med omvisning.
I 1939 da tyskerne angrep Polen, fløy en stor del fly fra flybasen ved Ansbach. På tampen av kriken ble alle broer over elven ødelagt, men gamlebyen ble fullstendig spart.
